Publisert i Altaposten 17. august 2016
Ukebladroman
Thorstein Thomsen har tidligere skrevet en rekke romaner, blant annet "At elske Charlotte" (2009) og den kritikerroste "Rock Hudson skal ikke dø i Ukraine" (2011). Thomson har også utgitt rundt 40 barnebøker, skrevet sanger og manuskripter til spillefilmer.
Anne Kyllingstad er hovedpersonen vi følger gjennom hele historien som begynner i Narvik i 1921. Anne vokser opp hos en lettere utviklingshemmet mor og besteforeldrene, og fra hun var 12 år gammel er det hun som tar det meste av ansvaret hjemme. Da bestefaren dør blir det bestemt at det store huset deres skal gjøres om til pensjonat og Anne, mora og bestemora gjør alt arbeidet selv. Anne er dyktig med det meste og hun drømmer om en fremtid langt unna barndomshjemmet, men med en mor som er avhengig av henne føler hun at hun må bli i Narvik.
I 1941 kommer en gruppe tyske soldater flyttende inn på pensjonatet, og det oppstår ganske raskt et intenst kjærlighetsforhold mellom tyske Christian og Anne. Dette forholdet varer i flere år. Anne blir gravid, men dette vet ikke Christian som blir overført til østfronten uten mulighet til å holde kontakt med Anne. Christian blir tatt til fange av russiske soldater og overført til en arbeidsleir - Gulag, mens Anne må møte lokalbefolkningens sinne og raseri når graviditeten synes og alle skjønner at hun har hatt et forhold til en tysker. Hun føder en sønn, kaller ham opp etter sin nå savnede tyske soldat og flytter snauklipt, men rakrygget først til Oslo, etter hvert til København. Hun savner og lengter etter Christian, men tror han er død, samtidig som vi leser om hans kamp mot sult og overgrep i Gulag. Anne møter en ny mann og skaper seg et nytt liv med ham, og må ta vanskelige valg den dagen Christian slipper ut fra arbeidsleiren. Fortellingen skifter mellom Anne og Christian og noen bipersoner, men det fortelles strengt kronologisk. Det er dramatikk og store begivenheter, men romanen har mange svakheter.
Det første er språket. Det er til tider så naivt og banalt at det gjør vondt å lese. Jeg satt ofte med en følelse av å lese en god gammeldags ukebladroman. Jeg må gi et eksempel for å illustrere:
”Sakfører P. Anfinnsen er ny her. Han kommer sørfra. Han er rundt femti, virker noe stiv, gammeldags og ensom når han går bortover gaten med høy snipp og kalveskinnshansker fra London. Han sitter ved bordenden inne på det mørke kontoret. Det er vanskelig å forstå hvorfor han har slått seg ned her. Han passer ikke inn. Barten hans er tynn. Hendene hans er hvite og svake som en kvinnes. Han mangler kraft.”
Det andre er mangelen på dybde i karakterene og hvor lite de store følelsesmessige påkjenningene som mange av de blir utsatt for blir utdypet. Om det er et mord, et samleie eller ettermiddagskaffe hos svigermor – alt foregår i samme tempo og med samme energinivå.
Det tredje er at romanen er alt for lang. Det pøses på med unødvendige opplysninger, det er nesten så jeg har lyst til å si at boka kunne ha blitt dobbelt så god hvis den var halvparten så lang.
Selve plottet er slett ikke så verst og selv om jeg syns språket var banalt så ville jeg likevel vite hva som skjedde med hovedpersonene. Fortellingen har en spenningskurve, men det mangler så mye i denne romanen at jeg ikke kan anbefale den til noen.
Terningkast 2
Kommentarer
Legg inn en kommentar