Gå til hovedinnhold

Finnmark Internasjonale Litteraturfestival - Kirkenes 2016

Oppsummering fra Finnmark Internasjonale Litteraturfestival - Kirkenes 16. - 19. november 2016

Fylkesbiblioteksjef Heikki Knutsen og Levi Henriksen i samtale om bøker og fotball.


Knallsuksess!


Thorvald Stoltenberg, Maja Lunde, Kim Leine, Moddy og Marina Stepnova var bare noen av de mange flotte personlighetene som har vært med på å gjøre Finnmark Internasjonale Litteraturfestival 2016 til det som må kåres til den beste festivalen, hittil! Om to år er det ny festival og da er det mange som håper at festivalen igjen legges til Alta, slik det ble gjort i 2010 og 2012.
Finnmark internasjonale littraturfestival ble arrangert for fjerde gang, og høydepunktene sto i kø, noen mener samtalen mellom Thorvald Stoltenberg og Erik Wold var best, noen trekker frem konserten med Moddy og Arkhangelsk kammerorkester, men også forfattermøtet mellom Maja Lunde, som vant Bokhandelprisen i fjor, og biblioteksjef i Alta kommune, Sonja Kristin Granaas har blitt trukket frem som høydepunkt.

Maja Lunde og Sonja Kristin Granaas

Under årets festival som hadde tema «Mentalitet» var det ca. 50 aktører i sving fra tidlig morgen til langt ut på natten. Det var forfattere fra Norge, Russland, Sverige, Danmark, Island og Finland, og også en del tilreisende fra disse landene.

Erik Wold og Thorvald Stoltenberg
Uten håpet når vi aldri våre mål

Erik Wold var ansvarlig for et seminar om biblioteket som debattarena, og den tidligere NRK journalisten og debattlederen Erik Wold var også den som ledet samtalen med Thorvald Stoltenberg foran et mer enn fullt samfunnshus torsdag ettermiddag. Wold presenterte Stoltenberg som barentssamarbeidets far. Stoltenberg sa at han hadde vært minst 100 ganger i Kirkens og han husket hvert eneste besøk og at han hadde et helt spesielt forhold til det nordligste fylket.

-          Jeg er ikke redd for Russland, men hver gang den nye presidenten i USA taler blir det nye uklarheter, svarte han på spørsmålet om han var redd for fremtiden.

-          Jeg er forsiktig optimist fordi vi som naboland til stormakten Russland aldri har handlet slik at vi har hatt en farlig væpnet konflikt med Russland. Dette skyldes at Norge bruker mye tid på utenrikspolitikk. Vi har tenkt gjennom hver eneste setning vi ytrer, og vi har gjennom denne utenrikspolitikken klart å holde kontakt, selv under den kalde krigen.

De siste to, tre årene har vi fått et stadig kjøligere forhold til Russland. Hva betyr det for samarbeidet i barentsregionet, undret Wold?
-          Barentssamarbeidet er det eneste bilaterale forholdet som har bestått i alle disse år, så jeg er optimist når det gjelder det også. Men det er klart at det er utfordringer, og skuffelser møter man jo stadig. Jeg husker spesielt godt de episodene når trailerlass med mat og klær som skulle til Russland ble stoppet på grensen og ikke kom gjennom tollen på grunn av enkeltmenneskenes behov for å vise makt. Det ordet seg etter hvert, men det irriterte meg noe voldsomt.




Snakker med Jens og Camilla hver dag
Han snakker fremdeles med barna hver dag, og før var det han som ringt dem, men nå er det de som ringer han. Det ble stor stemning i salen da Wold lurte på om Jens ringte for å rådføre seg med faren. – Det ville vært vanvittig hvis Jens ringte meg og spurte meg ril råds om hva vi skal gjøre med Tyrkia! Nei, de rådene jeg har gitt måtte ha kommet for mange år siden.
Han avsluttet med Vàclav Havels kjente ord: «Jeg er ikke optimist for jeg tror ikke alt vil gå bra. Men jeg er heller ikke pessimist, og jeg trori kke alt vil gå galt. Jeg er håpefull. Håpet er nesten like viktig som livet; Uten håp når vi aldri våre mål.»


Finnes det en særegen finnmarksmentalitet?
Einar Niemi er professor emeritus ved UIT og har publisert mange bøker og artikler om minoritetshistorie, migrasjon og regional historie. Han har fått Norges arktiske universitets formidlingspris, og etter knappe 50 minutters foredrag, med fullt lokale tidlig en torsdag formiddag er det lett å skjønne hvorfor prisen gikk til nettopp ham. Finnes det en særegen finnmarksmentalitet var spørsmålet han stilte, og som han prøvde å gi svar på i løpet av den knappe timen.
Det hagler av stereotypier om at det finnes en særegen finnmarksmentalitet. Budskapet fra Finnmark er ofte at vi er så spesielle at vi må behandles på spesielle måter.  Det har lett for at finnmarkingene gjør seg selv til klienter – vi blir klientifiserte. Vi vil være med, men så vil vi ikke likevel, fordi vi uttaler at vi har begrensninger fordi vi bor i Finnmark.
Niemi snakket en del om nabokrangel mellom byer, og han trakk frem Vadsø og Vardø og hvordan man gjennom stadige gjentakelser ovenfor noe som kanskje ikke er sannheter, befestet polariseringen. Eksempelvis at Vadsø er byen der ingenting skjer, alle sitter bak rullegardiner, men Vardø er den joviale byen der man aldri går tørst og sulten hjem.



Populære Laila Stien
Laila Stien møtte rådgiver ved fylkesbibliotekets Rønnaug Ryssdal til samtale, og vi fikk et kort oppsummering av 37 års forfatterskap, men fokuset for samtalen var novellene. Stien fortalte om hendelsene som førte frem til at hun ble forfatter. I 1973 jobbet hun på Tromsø Museum og ale ansatte måtte testet for tuberkulose. Hun fikk beskjed om at hun hadde sykdommen, og ble innlagt fire måneder for behandling.  - Og det var fantastisk! Hun noterte ned hva medpasientene sa, og fortalte om dette i brev til venner. Vennene oppmuntret henne til å sende flere brev, og hun skrev brev der hun både la litt til og trakk litt fra. Hun sendte inn to historier som ble antatt i antologien Nordra75 og fire år etter debuterte hun med novellesamlingen Nyveien. Det viste seg etterpå at Laila Stien aldri hadde hatt tuberkulose, men hun er evig takknemlig for feildiagnosen hun fikk i 1973, uten den hadde hun kanskje ikke vært forfatter. Det ble en nydelig time på biblioteket med en lun og god stemning med mye latter fra både Stien, Ryssdal og publikum i salen. Dette ble en av høydepunktene på festivalen for min del.

Hild Haaheim og Ingeborg Arvola

Hild Haaheim (Nordnorsk julesalme) og Ingeborg Arvola (Neiden 1970)  møttes til samtale om flerkulturell mentalitet i lokallitteratur.
Bøkene deres tar opp mange av de samme tingene, de har mange berøringspunkter, samtidig som de er svært forskjellige. De skriver med et handlingstyngepunkt fra Øst-Finnmark, og begge bøkene fikk terningkast 6 i Altaposten. Hild forteller at det er mange som har tatt kontakt med henne og fortalt at boka hennes har berørt noe i dem, og selv om hun skriver om sin egen familie så gjør hun det på en slik måte at det blir allmenngyldig. Prosjektet til Haaheim har vært å vise hvordan enkeltmennesker måtte forholde seg til den kalde krigen.

Ingeborg Arvola

Å dikte en verden
Marit Bjerkeng møtte den russiske forfatteren Marina Stepova til samtale over temaet: Hvorfor smiler russerne så sjelden, og svaret fra Stepnova var at russerne ikke stolte på andre enn sine nærmeste. – Ser du en person med et ansikt som ser ut som om personen skal i krig, kan du være sikkert på at det er en russer, sa hun, til høy latter fra salen. Stepnova er en av russlands mest anerkjente forfattere og hennes forfatterskap sammenlignes med Tolstoj. Selv mente Marina at hun ikke var forfatter. – Nei, Tolstoj var en forfatter. Man må først leve, og så være død i minst 50 år før ettertiden kan bestemme om bøkene du skrev var gode eller ikke. Det finnes mange eksempler på forfattere som er store i samtiden, men som er glemt ti år etter sin død, og motsatt – forfattere som ikke fikk anerkjennelse mens de levde, og plutselig, femti år etter at de døde blir de oppdaget. Så jeg er ingen forfatter.»
Virkelighetslitteraturdebatten
Det virket som om alle forfatterne fikk dette spørsmålet fra sine intervjuere; i en eller annen form, og også Marit Bjerkeng lurte på hvordan Stepnova stilte seg til å bruke virkelige mennesker i sine romaner. - Det er to typer forfattere i verden. Det er den ene typen som dikter en verden, og det er den andre typen som beskriver sin verden. Jeg dikter en verden.


Levi Henriksen på avslutningskonserten

Rørende øyeblikk
Det mest rørende øyeblikket under hele festivalen var da en beveget Levi Henriksen dediserte en sang til en syrisk flykning han hadde møtt på Kirkenes videregående skole. Elevene hadde arbeidet i flere måneder med ulike noveller, og etter at Henriksen hadde avsluttet bokpraten med elevene kom en gutt fra Syria frem til Henriksen og ville diskutere novellen « Et hus av hender». Gutten hadde lest novellen fire, fem ganger, brukt ordbok og virkelig jobbet seg gjennom språket, og han hadde flere fine spørsmål til forfatteren, blant annet lurte han på hvorfor slutten var så åpen. Denne samtalen med den syriske gutten og praten med han om novellene var noe av det fineste Levi Henriksen hadde opplevd som forfatter.  – Slike øyeblikk gjør at du skjønner at det er verdt det, sa han med grøtet stemme foran et fullsatt samfunnshus under lørdagens avslutningskonsert.



Festivalsjef Sunniva Knutsen var veldig fornøyd med årets festival, og først og fremst med forfatterne som har gjort en strålende jobb for festivalen, og for staben som har jobbet hardt disse dagene. -  Det har vært fantastisk morsomt å se at det har vært fullt på nesten hvert eneste arrangement. Det har vært en glede å arrangere festivalen her i Kirkenes.



Kommentarer

  1. Ser ut for å ha vært en fantastisk festival! Kjekt å lese.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det var en fantastisk festival. Du som er så glad i i vinter og snø kan jo komme og være med på neste festival - veldig trivelig.

      Slett
  2. At man nå skal legge disse festivalene så langt borte. I god historisk ånd burde alt kultur legges et par togtimer unna 1814. It is only right.

    Liker forøvrig sitatet om - å dikte verden - framfor å beskrive den - liker begge typer bøker, men skulle ønske det var mer dikting kontra beskriving, reality kan vi se på tv. (Litt hyklersk, biografisirkel og alt).

    (Artig med tuberkolosen til Laila Stien. Tilfeldigheter!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Artig med tuberkolose - ja, spesielt siden det ikke var noen tuberkolose! Har veldig lyst til å lese Marina Stepovas bok, men det dukker hele tiden opp nye ting som MÅ leses, og så havner den langt nede på lista. Men den skal leses snart. Jeg likte også sitatet - og tenkte en del på Vigdis....

      Slett
  3. Takk for et veldig interessant innlegg om en festival jeg gjerne skulle ha vært på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Værsågod :) Ja, syns å huske at du ble invitert :)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.