Gå til hovedinnhold

Jakob Arvola : Jeg vet hva du driver med : Vigmostad Bjørke : 193 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2017



Mørk novellesamling

Jakob Arvola debuterte i 2014 med Det går ikke over, en novellesamling han ble nominert til Havmannprisen for. Arvola er oppvokst i Finnmark og har jobbet som journalist i mange år.

I hans andre utgivelse som også er en novellesamling er det de mørke og dystre sidene av det å være menneske som er fellesnevneren. På bokomslaget står det at handlingen er lagt til Norge etter krigen, særlig det kalde og harde kjølvannet etter de store katastrofene 22. juli 2011, og flyktningkatastrofen i Middelhavet i 2015. Det er grumsete materie forfatteren roter opp i, enkelte noveller er så ubehagelig at jeg ble uvel mens jeg leste.

Sonjas mørke hjerte

Gjennom ni noveller møter vi mennesker fra ulike samfunnslag og ulike kjønn. Arvola skriver fra både kvinner og menns perspektiv, og det liker jeg. I både den første og den fjerde novellen møter vi Sonja, en kvinne med et voldsomt hat i seg. Det gis ikke noen forklaring på hvorfor Sonja har så mye mørkt i seg, men det hintes om at det kanskje kan være på grunn av en manglende farsfigur. Sonjas oppførsel får konsekvenser i flere slektsledd, og jeg liker muligheten til å bli bedre kjent med karakterene, slik Arvola legger opp til når han bruker samme person i flere noveller.  Andre noveller er mer tamme– slik som Ekko som handler om Rebecca som er blitt overtalllig og tror at Google har svarene på det meste. Ekko er også den novellen som har mest humor, men den mangler snert og det blir forutsigbart. Samlingens siste novelle, Postludium, handler om en organist som lever tett på menigheten. Han har i lang tid vært opptatt av drømmene sine og i mange år har  han skrevet ned hva han har drømt. Nå er han omringet at tusenvis av ark han selv tenker er erkjennelser, hallusinasjoner, manifester og visjoner. Og hva skal han gjøre med alle visjonene sine? Postludium betyr etterspill, og organisten planlegger et etterspill som han mener er det norske folket verdig.

Skriver frem ubehaget

Arvola har brukt en del tid på nettet og lest hva som rører seg i den norske folkesjela. Han har skrevet ned utsagn og kommentarer som den alminnelige norske mann og kvinne lirer av seg i kommentarfelt, og mange av disse kommentarene har han brukt i Postludium. Det er ekle saker, og det er skremmende utsagn og holdninger som kommer frem. Men vi vet jo hva som foregår i kommentarfeltene, men mange, meg selv inkludert, vil ikke gå inn i diskusjoner med så mye hat og så mye trolleri, det tar for mye energi. Arvola gjør et modig valg, han tar et standpunkt mot mørket, men først dykker han ned i gjørma for å vise hva han finner.


Terningkast 4



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…