Gå til hovedinnhold

Katja Kettu : Nattsvermer : Pax : 312 sider

Publisert i Altaposten 12. mai 2017



Rått og usentimentalt

I 2013 snakket jeg nesten bare om en bok, nemlig Jordmora av Katja Kettu. Det var årets beste bok for meg, og fremdeles en av de aller beste bøkene jeg har lest. Nattsvermeren en Kettus andre bok, og med de forventningene jeg hadde etter opplevelsene jeg fikk med Jordmora var det ikke uten en viss spenning og en ganske stor dose glede jeg startet på denne.

Lappland 1937

Irga er femten år gammel og gravid da hun rømmer fra Finland til Sovjetunionen for å bygge en bedre verden sammen med barnefaren, den sovjetiske agitatoren Ulvetann. Irga er datter av hvitegeneral Henrik Malinen, og når graviditeten begynte å vises på den unge jenta skar soldatene hans tunga av henne. Skam på førkja som hadde latt seg besvangre av en sovjetisk lurendreier. Ungjenta Irga som trodde på det Ulvetann hadde lovet henne, ble rask skuffet da hun kom over grensa til nabolandet. Det var ingen Ulvetann som ventet på henne, men plass på et tog som tok henne til arbeidsleiren Vorkuta, i dag kjent som en av de verste arbeidsleirene i Gulag. En av de andre fangene, den unge Marijenta Elna fra landsbyen Mari El viser omsorg for Irga og tar vare på henne. Elna og Irga blir venner og i årene som kommer skal samholdet deres bli så sterkt et vennskap i en russisk fangeleir kan bli.

I 2015 kommer Irgas barnebarn, Verna til Elnas hjemplass Mari El Hun leter etter faren som har reist til Russland for å få vite hva som skjedde med sin mor. Verna kommer til et landsby der det nesten bare er gamle mariere igjen, og hun finner bestemoras venninne Elna, livskraftig og sterk, og hun finner faren død - med en nattsvermer i svelget. Det finnes ikke dekning for å bruke mobiltelefon, og det er flere dager til Verna har mulighet for å komme seg til nærmeste storby. Hun får bo hos Elna mens hun venter, og hun bruker ventetiden til å bli nærmere kjent med en av de yngste mennene i landsbyen.

Historien skifter mellom fortid og nåtid i korte og spennende kapitler. Mye av handlingen er lagt til det lange oppholdet Irga og Elna hadde i Vorkuta. Begge jentene fikk tilbud om å ta seg lettere jobb i bytte mot sengehygge, bare Elna takket ja. Høygravide Irga fikk beskjed om at hun skulle arbeide i gruven:

”Kjeledressen sto av seg selv på grunn av all skitten. Heldigvis, for ellers hadde jeg kollapset fullstendig. De heldige ble utstyrt med et blikkspann på hodet, der det var klipt hull for øynene. De andre måtte nøye seg med papphatter. Alle i rekken min var ganske små: skinnmagre mannslinger, skrumpne jyplinger, avpillede kvinnekruslinger, puslete representanter for østlige folkeslag”.

For mange år siden leste jeg Gulag-arkipelet og En dag i Ivan Denisovitsj liv av Aleksandr Solzjenitsyn. Solzjenitsyn beskriver Gulagsystemet inngående og troverdig, han hadde selv mange års erfaring fra hardt straffearbeid i slike leire. Katja Kettu skriver ikke ut fra personlige opplevelser, men de grusomhetene og den blinde urettferdigheten hun beskriver er basert på virkelige hendelser slik jeg kjenner de igjen fra den tidligere nobelprisvinnerens bøker.

Klare fellestrekk med Jordmora

Den språklige oppfinnsomheten til forfatteren (og oversetter Turid Farbregd) gjør det å lese Nattsvermer til en spesiell opplevelse. Kettu lager nye ord, og leker med språket på sin helt særegne måte. Det blir underfundige tekstbolker, og oversetteren må ha møtt på mange utfordringer, for hvordan oversette ord som ikke finnes?

Enkelte ord blir skrevet på russisk og marisk. Jeg syns det er et spennende grep og litterært forteller også utviklingen i språket noe om dybden på relasjonene. For eksempel kalles Verna til å begynne med for devotsjka (småjente på russisk), men etter noen dager kalles hun üder, (som er jente på marisk). Alle russiske og mariske ord blir oversatt fortløpende i teksen, og det er en to siders ordliste bak i boka.

Romanen har fire fortellerstemmer. Elna, Irga og Irgas barnebarn Verna er de som får størst plass, men når halvparten av boka er lest dukker en ny stemme opp, Vova (kjælenavn for Vladimir) – i kursiverte kapitler og med ham følger den største uhyggen.

I Jordmora var det et brev fra fortiden som med ujevne mellomrom brøt opp tempoet i boka, i årets roman er det Vova som bokstavlig talt sprenger seg inn i fortellingen. Vova er russlands mektigste mann, og han blir skildret som en karikert personlighet, ruset på makt, og gal av hevntørst. Hadde Vovas fortellerstemme blitt utelatt ville jeg ha likt Nattsvermer like godt som Jordmora, men dessverre ødelegger Vova en del. Men boka er god, og det finnes sikkert mange lesere som syns at mellomspillene med Vova var helt strålende. Jeg konkluderer med at Katja Kettu skriver magisk – igjen!


Terningkast 5

Kommentarer

  1. Åh! Må se å få lest denne boka! Har den liggende på vent. Takk for flott bokomtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Gleder meg til å se hva du syns om boka - og hva du syns om Vladimir. Snakket med ei dame forleden dag som ikke hadde noe negativt å si om Vladimirs innflyving i romanen, og jeg er jo ikke enig i det.

      Slett
  2. (argh, blir ikke fortrolig med det nye kommentarfeltet ditt, mistet nettopp en laaang kommentar om deg og Kettu, og må nå gjøre alt på nytt, men jeg husker ikke hva jeg skrev (garantert bevinget), så alt du får nå er at jeg har ventet på din anmeldelse, den kom sent, bare 3 dager til de snatcher boka på eBokBib....

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå er jeg skikkelig nysgjerrig på hva som gikk tapt i kommentarfeltrot - men det kan du jo formidle til meg muntlig i neste uke, kanskje allerede på toget til Lillehammer. Hvordan vet du hva som kommer på ebokbib? Kan man se det på forhånd? Jeg er innom hver dag og oppdater og blir like overrasket hver gang det dukker opp noe nytt og spennende.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.