Gå til hovedinnhold

Chigozie Obioma : Den forbudte elven : Font : 299 sider

Publisert i Altaposten 1. oktober 2017 



Mesterlig

Den forbudte elven er kåret til årets beste bok av en rekke internasjonale anmeldere i blant annet New York Times, Wall Street Journal og Observer. Chigozie Obioma bor i USA der han underviser i litteratur ved University of Nebraska, men han er født i Nigeria. Og det er Nigeria som er åsted for denne romanen, som er forfatterens debut.

De var fire brødre som hang sammen i tykt og tynt. Det er Ben, den yngste av de fire som forteller historien som starter den dagen faren deres får beskjed om at arbeidsgiveren hans har overflyttet han til Yola, en by som lå mer enn hundre mil borte. De var seks søsken, men de to yngste, en gutt og en jente, var så små gikk kun i skjørtene til mora.

Obiomas språk er rikt og levende, og  romanen er full av treffende metaforer:

”Brødrene mine – Ikenna, Boja, Obembe – og jeg var innforstått med at når hjemmets to ventrikler – far og mor – holdt på tausheten slik hjertekamrene holder på blodet, kunne huset bli oversvømt hvis vi pirket borti dem.”

Familie i endring

Faren hadde et ønske om at sønnene skulle utdanne seg til prestisjefulle yrker. Ingeniør, advokat og lege sto på lista hans. Hvis guttene kom hjem fra skolen med dårlig resultat hentet han frem en skinnremse og pisket guttene med den. Familien kalte det for å smake syndens sold. Noen uker etter at faren måtte flytte forsto guttene plutselig at de hadde fått en ny frihet. De begynte å utforske byen, og sammen med noen venner begynte de hver ettermiddag å fiske i den forbudte og grusomme elva Omi-Ala. Mange tenkte at Omi-Ala var som en besmittet vugge, et ondskapens arnested og det gikk rykter om grusomme hendelser knyttet til elva. Guttene brydde seg ikke om ryktene og mora oppdaget ikke at de eldste sønnene var blitt fiskere på ettermiddagstid selv om klærne deres stinket og rommene var fulle av bokser med rumpetroll og småkryp. Men en dag ble guttene tatt på fersken langs elva, og da faren kom hjem på helgebesøk ble det syndens sold i lange baner, og guttene klarte knapt å gå etterpå. Den eldste, Ikenna forandret seg etter piskingen. Han ble avvisende mot brødrene, han snakket frekt til mora. Brødrene prøvde å nå inn til ham, men forgjeves, og mora skjønte ikke hva som var gått av sønnen. En dag presset hun den nest yngste sønnen til å fortelle hvorfor Ikenna hadde forandret seg, og det han fortalte ga henne virkelig grunn til å bli redd. Det viste seg at guttene hadde truffet den gale Abulu ved elva. Abulu gikk nesten alltid naken, han var overgrodd av skitt, og han var alltid alene. Men han hadde ofte spådd grusomme hendelser om folk i Akure, hendelser som senere skjedde. Akure hadde nevnt Ikennas navn og sagt at han kom til å bli drept i en rød elv, og at morderen kom til å være en av hans egne brødre. 

Romanen er mesterlig bygd opp - leserne blir gradvis kjent med hele familien. Jeg-fortelleren er voksen, men ser tilbake på barndom og ungdomstid. Hoveddelen av historien er dramaet som startet med den gale mannen ved elva, men i korte, men virksomme tilbakeblikk får vi historier som viser enda lenger tilbake. Hjerteskjærende og rørende historier om storebrødre som alltid passet på de yngste. Vi ser kjærligheten og omsorgen i et samfunn der det å være alene er sårbart. Overtro og varsler har fremdeles en stor plass i det nigerianske samfunnet, og her vises det hvordan redselen setter seg fast - som fiskekroker med mothaker.

Engelsk er det offisielle språket i Nigeria og det er dette språket som snakkes på skolen og når alvorlige tema skal tas opp.  Men når følelsene kommer frem strekker ikke engelsken til og kommunikasjonen foregår på Igbo, som er språket Ben og resten av familien snakker. Det er mange utbrudd og dialoger på Igbo i boka og oversetter Tone Formo har gjort en flott jobb i spenningfeltet igbo, engelsk og norsk.

Den forbudte elven har kvaliteter som overgår det meste jeg har lest i år. Den er grusom, den er trist, den er voldsom og til tross for alt dette er den også full av håp.


Terningkast 6

Kommentarer

  1. Sekser altså!
    Leste denne ifjor, i forbindelse (Booker). Mange som hadde den som favoritt på kortlista. Jeg likte den godt, dog ikke såå godt, men det kan jo ha med format og språk og gjøre. Jeg bruker å ha noen runder der jeg forlater literary fiction for all fremtid midt i bookerlesinga, blir noen ganger for mye. For mange som vil for mye. Dessuten ikke all lit.fic som gjør seg på lyd. Akkurat denne virker det som har fått en bedre mottakelse på norsk enn blant oss som leste den på engelsk. Selv om jeg synes å huske at Silje elsket den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, sekser - så god! Leste den samtidig som Helga Flatlands siste, og det var et hav av forskjell i kvalitet. Jeg liker jo ofte litt triste bøker, og denne er jo skikkelig trist.

      Slett
    2. Hvis du mener meg, Ingalill, så likte jeg denne veldig godt ja. Det var faktisk denne boken som fikk meg med på Booker-sirkuset for første gang og da jeg leste den hadde jeg gått så leselei i en viss type bøker tror jeg, og denne åpnet opp noe helt annet og ga ny leselyst. Husker det var mange av de norske bokbloggerne som var skeptisk da den kom, men det er jo i konteksten Booker og veldig høye krav. Jeg ble derimot litt forelsket i denne historien, overtro, det fargerike språket og bruken av flere språk.

      Slett
    3. Ja, 'twas you.
      Første jeg tenker på hver gang jeg ser eller hører om boka/Obioma;
      Det er den Silje likte så godt!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…