Gå til hovedinnhold

Chigozie Obioma : Den forbudte elven : Font : 299 sider

Publisert i Altaposten 1. oktober 2017 



Mesterlig

Den forbudte elven er kåret til årets beste bok av en rekke internasjonale anmeldere i blant annet New York Times, Wall Street Journal og Observer. Chigozie Obioma bor i USA der han underviser i litteratur ved University of Nebraska, men han er født i Nigeria. Og det er Nigeria som er åsted for denne romanen, som er forfatterens debut.

De var fire brødre som hang sammen i tykt og tynt. Det er Ben, den yngste av de fire som forteller historien som starter den dagen faren deres får beskjed om at arbeidsgiveren hans har overflyttet han til Yola, en by som lå mer enn hundre mil borte. De var seks søsken, men de to yngste, en gutt og en jente, var så små gikk kun i skjørtene til mora.

Obiomas språk er rikt og levende, og  romanen er full av treffende metaforer:

”Brødrene mine – Ikenna, Boja, Obembe – og jeg var innforstått med at når hjemmets to ventrikler – far og mor – holdt på tausheten slik hjertekamrene holder på blodet, kunne huset bli oversvømt hvis vi pirket borti dem.”

Familie i endring

Faren hadde et ønske om at sønnene skulle utdanne seg til prestisjefulle yrker. Ingeniør, advokat og lege sto på lista hans. Hvis guttene kom hjem fra skolen med dårlig resultat hentet han frem en skinnremse og pisket guttene med den. Familien kalte det for å smake syndens sold. Noen uker etter at faren måtte flytte forsto guttene plutselig at de hadde fått en ny frihet. De begynte å utforske byen, og sammen med noen venner begynte de hver ettermiddag å fiske i den forbudte og grusomme elva Omi-Ala. Mange tenkte at Omi-Ala var som en besmittet vugge, et ondskapens arnested og det gikk rykter om grusomme hendelser knyttet til elva. Guttene brydde seg ikke om ryktene og mora oppdaget ikke at de eldste sønnene var blitt fiskere på ettermiddagstid selv om klærne deres stinket og rommene var fulle av bokser med rumpetroll og småkryp. Men en dag ble guttene tatt på fersken langs elva, og da faren kom hjem på helgebesøk ble det syndens sold i lange baner, og guttene klarte knapt å gå etterpå. Den eldste, Ikenna forandret seg etter piskingen. Han ble avvisende mot brødrene, han snakket frekt til mora. Brødrene prøvde å nå inn til ham, men forgjeves, og mora skjønte ikke hva som var gått av sønnen. En dag presset hun den nest yngste sønnen til å fortelle hvorfor Ikenna hadde forandret seg, og det han fortalte ga henne virkelig grunn til å bli redd. Det viste seg at guttene hadde truffet den gale Abulu ved elva. Abulu gikk nesten alltid naken, han var overgrodd av skitt, og han var alltid alene. Men han hadde ofte spådd grusomme hendelser om folk i Akure, hendelser som senere skjedde. Akure hadde nevnt Ikennas navn og sagt at han kom til å bli drept i en rød elv, og at morderen kom til å være en av hans egne brødre. 

Romanen er mesterlig bygd opp - leserne blir gradvis kjent med hele familien. Jeg-fortelleren er voksen, men ser tilbake på barndom og ungdomstid. Hoveddelen av historien er dramaet som startet med den gale mannen ved elva, men i korte, men virksomme tilbakeblikk får vi historier som viser enda lenger tilbake. Hjerteskjærende og rørende historier om storebrødre som alltid passet på de yngste. Vi ser kjærligheten og omsorgen i et samfunn der det å være alene er sårbart. Overtro og varsler har fremdeles en stor plass i det nigerianske samfunnet, og her vises det hvordan redselen setter seg fast - som fiskekroker med mothaker.

Engelsk er det offisielle språket i Nigeria og det er dette språket som snakkes på skolen og når alvorlige tema skal tas opp.  Men når følelsene kommer frem strekker ikke engelsken til og kommunikasjonen foregår på Igbo, som er språket Ben og resten av familien snakker. Det er mange utbrudd og dialoger på Igbo i boka og oversetter Tone Formo har gjort en flott jobb i spenningfeltet igbo, engelsk og norsk.

Den forbudte elven har kvaliteter som overgår det meste jeg har lest i år. Den er grusom, den er trist, den er voldsom og til tross for alt dette er den også full av håp.


Terningkast 6

Kommentarer

  1. Sekser altså!
    Leste denne ifjor, i forbindelse (Booker). Mange som hadde den som favoritt på kortlista. Jeg likte den godt, dog ikke såå godt, men det kan jo ha med format og språk og gjøre. Jeg bruker å ha noen runder der jeg forlater literary fiction for all fremtid midt i bookerlesinga, blir noen ganger for mye. For mange som vil for mye. Dessuten ikke all lit.fic som gjør seg på lyd. Akkurat denne virker det som har fått en bedre mottakelse på norsk enn blant oss som leste den på engelsk. Selv om jeg synes å huske at Silje elsket den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, sekser - så god! Leste den samtidig som Helga Flatlands siste, og det var et hav av forskjell i kvalitet. Jeg liker jo ofte litt triste bøker, og denne er jo skikkelig trist.

      Slett
    2. Hvis du mener meg, Ingalill, så likte jeg denne veldig godt ja. Det var faktisk denne boken som fikk meg med på Booker-sirkuset for første gang og da jeg leste den hadde jeg gått så leselei i en viss type bøker tror jeg, og denne åpnet opp noe helt annet og ga ny leselyst. Husker det var mange av de norske bokbloggerne som var skeptisk da den kom, men det er jo i konteksten Booker og veldig høye krav. Jeg ble derimot litt forelsket i denne historien, overtro, det fargerike språket og bruken av flere språk.

      Slett
    3. Ja, 'twas you.
      Første jeg tenker på hver gang jeg ser eller hører om boka/Obioma;
      Det er den Silje likte så godt!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …