Gå til hovedinnhold

Chigozie Obioma : Den forbudte elven : Font : 299 sider

Publisert i Altaposten 1. oktober 2017 



Mesterlig

Den forbudte elven er kåret til årets beste bok av en rekke internasjonale anmeldere i blant annet New York Times, Wall Street Journal og Observer. Chigozie Obioma bor i USA der han underviser i litteratur ved University of Nebraska, men han er født i Nigeria. Og det er Nigeria som er åsted for denne romanen, som er forfatterens debut.

De var fire brødre som hang sammen i tykt og tynt. Det er Ben, den yngste av de fire som forteller historien som starter den dagen faren deres får beskjed om at arbeidsgiveren hans har overflyttet han til Yola, en by som lå mer enn hundre mil borte. De var seks søsken, men de to yngste, en gutt og en jente, var så små gikk kun i skjørtene til mora.

Obiomas språk er rikt og levende, og  romanen er full av treffende metaforer:

”Brødrene mine – Ikenna, Boja, Obembe – og jeg var innforstått med at når hjemmets to ventrikler – far og mor – holdt på tausheten slik hjertekamrene holder på blodet, kunne huset bli oversvømt hvis vi pirket borti dem.”

Familie i endring

Faren hadde et ønske om at sønnene skulle utdanne seg til prestisjefulle yrker. Ingeniør, advokat og lege sto på lista hans. Hvis guttene kom hjem fra skolen med dårlig resultat hentet han frem en skinnremse og pisket guttene med den. Familien kalte det for å smake syndens sold. Noen uker etter at faren måtte flytte forsto guttene plutselig at de hadde fått en ny frihet. De begynte å utforske byen, og sammen med noen venner begynte de hver ettermiddag å fiske i den forbudte og grusomme elva Omi-Ala. Mange tenkte at Omi-Ala var som en besmittet vugge, et ondskapens arnested og det gikk rykter om grusomme hendelser knyttet til elva. Guttene brydde seg ikke om ryktene og mora oppdaget ikke at de eldste sønnene var blitt fiskere på ettermiddagstid selv om klærne deres stinket og rommene var fulle av bokser med rumpetroll og småkryp. Men en dag ble guttene tatt på fersken langs elva, og da faren kom hjem på helgebesøk ble det syndens sold i lange baner, og guttene klarte knapt å gå etterpå. Den eldste, Ikenna forandret seg etter piskingen. Han ble avvisende mot brødrene, han snakket frekt til mora. Brødrene prøvde å nå inn til ham, men forgjeves, og mora skjønte ikke hva som var gått av sønnen. En dag presset hun den nest yngste sønnen til å fortelle hvorfor Ikenna hadde forandret seg, og det han fortalte ga henne virkelig grunn til å bli redd. Det viste seg at guttene hadde truffet den gale Abulu ved elva. Abulu gikk nesten alltid naken, han var overgrodd av skitt, og han var alltid alene. Men han hadde ofte spådd grusomme hendelser om folk i Akure, hendelser som senere skjedde. Akure hadde nevnt Ikennas navn og sagt at han kom til å bli drept i en rød elv, og at morderen kom til å være en av hans egne brødre. 

Romanen er mesterlig bygd opp - leserne blir gradvis kjent med hele familien. Jeg-fortelleren er voksen, men ser tilbake på barndom og ungdomstid. Hoveddelen av historien er dramaet som startet med den gale mannen ved elva, men i korte, men virksomme tilbakeblikk får vi historier som viser enda lenger tilbake. Hjerteskjærende og rørende historier om storebrødre som alltid passet på de yngste. Vi ser kjærligheten og omsorgen i et samfunn der det å være alene er sårbart. Overtro og varsler har fremdeles en stor plass i det nigerianske samfunnet, og her vises det hvordan redselen setter seg fast - som fiskekroker med mothaker.

Engelsk er det offisielle språket i Nigeria og det er dette språket som snakkes på skolen og når alvorlige tema skal tas opp.  Men når følelsene kommer frem strekker ikke engelsken til og kommunikasjonen foregår på Igbo, som er språket Ben og resten av familien snakker. Det er mange utbrudd og dialoger på Igbo i boka og oversetter Tone Formo har gjort en flott jobb i spenningfeltet igbo, engelsk og norsk.

Den forbudte elven har kvaliteter som overgår det meste jeg har lest i år. Den er grusom, den er trist, den er voldsom og til tross for alt dette er den også full av håp.


Terningkast 6

Kommentarer

  1. Sekser altså!
    Leste denne ifjor, i forbindelse (Booker). Mange som hadde den som favoritt på kortlista. Jeg likte den godt, dog ikke såå godt, men det kan jo ha med format og språk og gjøre. Jeg bruker å ha noen runder der jeg forlater literary fiction for all fremtid midt i bookerlesinga, blir noen ganger for mye. For mange som vil for mye. Dessuten ikke all lit.fic som gjør seg på lyd. Akkurat denne virker det som har fått en bedre mottakelse på norsk enn blant oss som leste den på engelsk. Selv om jeg synes å huske at Silje elsket den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, sekser - så god! Leste den samtidig som Helga Flatlands siste, og det var et hav av forskjell i kvalitet. Jeg liker jo ofte litt triste bøker, og denne er jo skikkelig trist.

      Slett
    2. Hvis du mener meg, Ingalill, så likte jeg denne veldig godt ja. Det var faktisk denne boken som fikk meg med på Booker-sirkuset for første gang og da jeg leste den hadde jeg gått så leselei i en viss type bøker tror jeg, og denne åpnet opp noe helt annet og ga ny leselyst. Husker det var mange av de norske bokbloggerne som var skeptisk da den kom, men det er jo i konteksten Booker og veldig høye krav. Jeg ble derimot litt forelsket i denne historien, overtro, det fargerike språket og bruken av flere språk.

      Slett
    3. Ja, 'twas you.
      Første jeg tenker på hver gang jeg ser eller hører om boka/Obioma;
      Det er den Silje likte så godt!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.