Chigozie Obioma : Den forbudte elven : Font : 299 sider

Publisert i Altaposten 1. oktober 2017 

Mesterlig

Den forbudte elven er kåret til årets beste bok av en rekke internasjonale anmeldere i blant annet New York Times, Wall Street Journal og Observer. Chigozie Obioma bor i USA der han underviser i litteratur ved University of Nebraska, men han er født i Nigeria. Og det er Nigeria som er åsted for denne romanen, som er forfatterens debut.

De var fire brødre som hang sammen i tykt og tynt. Det er Ben, den yngste av de fire som forteller historien som starter den dagen faren deres får beskjed om at arbeidsgiveren hans har overflyttet han til Yola, en by som lå mer enn hundre mil borte. De var seks søsken, men de to yngste, en gutt og en jente, var så små gikk kun i skjørtene til mora.

Obiomas språk er rikt og levende, og  romanen er full av treffende metaforer:

”Brødrene mine – Ikenna, Boja, Obembe – og jeg var innforstått med at når hjemmets to ventrikler – far og mor – holdt på tausheten slik hjertekamrene holder på blodet, kunne huset bli oversvømt hvis vi pirket borti dem.”

Familie i endring

Faren hadde et ønske om at sønnene skulle utdanne seg til prestisjefulle yrker. Ingeniør, advokat og lege sto på lista hans. Hvis guttene kom hjem fra skolen med dårlig resultat hentet han frem en skinnremse og pisket guttene med den. Familien kalte det for å smake syndens sold. Noen uker etter at faren måtte flytte forsto guttene plutselig at de hadde fått en ny frihet. De begynte å utforske byen, og sammen med noen venner begynte de hver ettermiddag å fiske i den forbudte og grusomme elva Omi-Ala. Mange tenkte at Omi-Ala var som en besmittet vugge, et ondskapens arnested og det gikk rykter om grusomme hendelser knyttet til elva. Guttene brydde seg ikke om ryktene og mora oppdaget ikke at de eldste sønnene var blitt fiskere på ettermiddagstid selv om klærne deres stinket og rommene var fulle av bokser med rumpetroll og småkryp. Men en dag ble guttene tatt på fersken langs elva, og da faren kom hjem på helgebesøk ble det syndens sold i lange baner, og guttene klarte knapt å gå etterpå. Den eldste, Ikenna forandret seg etter piskingen. Han ble avvisende mot brødrene, han snakket frekt til mora. Brødrene prøvde å nå inn til ham, men forgjeves, og mora skjønte ikke hva som var gått av sønnen. En dag presset hun den nest yngste sønnen til å fortelle hvorfor Ikenna hadde forandret seg, og det han fortalte ga henne virkelig grunn til å bli redd. Det viste seg at guttene hadde truffet den gale Abulu ved elva. Abulu gikk nesten alltid naken, han var overgrodd av skitt, og han var alltid alene. Men han hadde ofte spådd grusomme hendelser om folk i Akure, hendelser som senere skjedde. Akure hadde nevnt Ikennas navn og sagt at han kom til å bli drept i en rød elv, og at morderen kom til å være en av hans egne brødre. 

Romanen er mesterlig bygd opp - leserne blir gradvis kjent med hele familien. Jeg-fortelleren er voksen, men ser tilbake på barndom og ungdomstid. Hoveddelen av historien er dramaet som startet med den gale mannen ved elva, men i korte, men virksomme tilbakeblikk får vi historier som viser enda lenger tilbake. Hjerteskjærende og rørende historier om storebrødre som alltid passet på de yngste. Vi ser kjærligheten og omsorgen i et samfunn der det å være alene er sårbart. Overtro og varsler har fremdeles en stor plass i det nigerianske samfunnet, og her vises det hvordan redselen setter seg fast - som fiskekroker med mothaker.

Engelsk er det offisielle språket i Nigeria og det er dette språket som snakkes på skolen og når alvorlige tema skal tas opp.  Men når følelsene kommer frem strekker ikke engelsken til og kommunikasjonen foregår på Igbo, som er språket Ben og resten av familien snakker. Det er mange utbrudd og dialoger på Igbo i boka og oversetter Tone Formo har gjort en flott jobb i spenningfeltet igbo, engelsk og norsk.

Den forbudte elven har kvaliteter som overgår det meste jeg har lest i år. Den er grusom, den er trist, den er voldsom og til tross for alt dette er den også full av håp.

Terningkast 6