Gå til hovedinnhold

Jan Kjærstad : Berge : 378 sider : Aschehoug

Publisert i Altaposten 27. november 2017



En annen tragedie

Jan Kjærstad (f.1953) har skrevet tretten romaner og fire essaysamlinger og han har mottatt en rekke priser, blant annet Nordisk råds litteraturpris.

Berge er en roman i tre deler, der tre jeg-fortellere kretser rundt én hendelse. Det starter med journalist Ine Wang som er gjest i et sommerbryllup på Hovedøya når hun får en melding om at det har vært en terrorhandling i Nordmarka, og at mennesker er myrdet på en bestialsk måte. Da hun litt senere skjønner at det er en av Arbeiderpartiets mest kjente personligheter, Arve Storefjeld og hans familie som er drept,  kan hun nesten ikke tro sin lykke. Hun som akkurat har levert manus til boka om Arve Storefjeld! Selvfølgelig vil forlaget trykke den nå, og selv om hun lenge hadde følt at alt det beste i livet allerede hadde skjedd, virker terrorhandlingen som den reneste vitaminsprøyten på henne.

Tingrettsdommer Peter Malm har hemmeligheter han gjerne vil holde skjult for verden – blant annet denne ene, som han deler med store deler av befolkningen: Han er redd for å bli avslørt, at noen skal skjønne hvor udugelig han er, og han lever i stadig frykt for denne avsløringen. Livet hans er gjennomregulert og etter de flestes standard ganske ensomt. Men hva skjer med ham når han blir den som skal dømme i rettsaken? En rettssak som følges med argusøyne av norske forfattere som vil skrive bok om da Norge mistet uskylden sin, en armada av journalister og resten av Norge.

Nicolai Berge er den tredje fortellerstemmen, og leserne kjenner han ganske godt lenge før det blir hans tur å være hovedperson. Både Ine Wang og Peter Malm har et slags forhold til ham før rettsaken, og han har vært kjærest med Arne Storefjelds datter Gry. De møtte hverandre gjennom AUF og deres første seksuelle møte var på Utøya – på sommerleiren der.

Det var fem mennesker til stede på hytta den natta terrorhandlingen ble utført. Det var Arve Storefjeld selv og hans kjæreste, det var Gry Storefjeld,  som blir beskrevet som  en fremadstormende arbeiderpartipolitiker, hennes franske filmregissørkjæreste og hans ni år gamle datter. Alle fem blir funnet drept og Norge og resten av verden er i sjokk – nå er terroren kommet til uskyldsrene Norge også. Arve Storefjeld blir fremstilt som en blanding av Thorvald Stoltenberg og Thorbjørn Berntsen, mens Gry Storefjeld blir beskrevet som en som hadde i seg å bli den neste Natosjefen. 

Dette er godt håndverk – det er det ingen tvil om. Jan Kjærstad har skrevet en sterk skjønnlitterær tekst som kommenterer Norge etter en terrorhandling. I Kjærstads bok er datoen for dramaet 23. august, men tankene dras likevel stadig mot 22. juli 2011 og det som skjedde i Oslo og på Utøya. Referansene ligger i tykke lag i teksten -  men Jan Kjærstad dikter en annen tragedie, men bruker ordene som media brukte 22. juli når han beskriver de fem drapene som ble begått på en hytta i Nordmarka; på en bestialsk måte, mange døde, myrdet, berømte personer, slaktet.

Kjærstad beskriver en norsk offentlighet som er så overmett at tragedier ønskes velkommen. Litt som ”Endelig har vi noe å snakke om”. Det røsker befolkningen ut av dvalen, og kan nære mange mennesker og yrker og gi nytt liv til de som snylter på slikt, slik Kjærstad viser med Ine Wang.

Det blir litt for mye tomgang i romanen, det merket jeg spesielt i midtpartiet til både Peter og Nicolai, men det ødelegger ikke helhetsinntrykket. Jeg liker at historiene overlapper hverandre til en viss grad, det gjør stoffet levende og spennende.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Må vel trekke hodet opp av sanden og innse at jeg må lese denne. Får bli neste lydbok etter Dickens, hvis jeg blir ferdig med Dickens før jul, hvis ikke utsetter jeg må ubestemt tid.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, denne må du bare få lest. Nomineringsvennlig - ja! Og ganske finurlig, tror du vil like den.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…