Gå til hovedinnhold

To dystopiske serier - The Raven Cycle og The Shattered Sea



I går kveld ble jeg ferdig med den siste boka i The Raven Cycle, og for noen uker siden hørte jeg ferdig den siste boka i The Shattered Sea. Begge seriene tilhører sjangeren YA - Young Adult, eller Crossover litteratur, litteratur som er beregnet på unge voksne, eller ungdom eller voksne. Jeg kjenner en del voksne lesere som virkelig liker disse YA bøkene, og jeg elsker dem jo, så man trenger ikke å være en ung voksen for å like litteraturen som forlagene (ofte av økonomiske hensyn) har plassert i denne sjangeren. 

Begge seriene er fantasy, og begge er dystopiske i den forstand at det handler om mørke krefter som truer med å ta over verden. 

The Raven Cycle mer nytenkende enn The Shatterd Sea fordi vi i TRC holder oss til et lite miljø i en liten by, mens TSS mer tradisjonelt handler om makt i hele verden. 

YA-litteratur inneholder ofte komplikasjoner forbundet med kjærlighet - det får vi selvfølgelig møte i begge disse seriene, og også her er TRC mye mer nytenkende enn TSS. Nøkkelord for TRC kan være fire gutter og en jente, forelsket i samme person, og forelsket i noen av samme kjønn, samt litt spøkelseskyssing. Mens TSS kjører mer vanlig med gutt møter jente, selv om det kommer noen overraskelser i forhold til ætter og herkomst og slikt, men det er jo så vanlig i slike serier at det mer er å regne som obligatorisk. 

Begge seriene er gode, begge seriene hadde gode opplesere og begge seriene vil jeg gjerne anbefale til de som liker denne genren. 

Her kommer litt kjapp og overflatisk info om handlingen:

Først litt om The Raven Cycle

Blue har hele livet blitt advart om at hun kommer til å bli ansvarlig for sin store kjærlighets død - hun kommer rett og slett til å drepe ham med deres første kyss. Hun er oppvokst i en familie der alle kvinnene hun bor sammen med er synske, og de har også andre evner. Blue selv tror ikke at hun har slike evner, hun har ikke oppdaget noen i hvert fall, helt til den kvelden hun i et syn ser en ung gutt, Richard Gansey, og hun vet at han kommer til å dø før det er gått ett år. Blue har ingen ønsker eller forhåpninger om å bli kjent med Richard, eller vennene hans. De tilhører et helt annet miljø enn henne, og hun liker ikke Ravenboys - som de kaller seg. Men, selvfølgelig blir hun kjent med Richard, og hans tre beste venner. Og de blir nær og kjær og hele pakka. Det viser seg at Richard leter etter noe helt spesielt, noe mystisk og farlig, og Blue blir trukket inn i jakten. 

Så litt om The Shattered Sea 

Her er hovedpersonen den unge prins Yarvi. Eller, han er bare prins helt i begynnelsen av boka, for faren hans, og storebroren hans blir drept, og dermed blir han den nye kongen. Yarvi har en hånd som er ubrukelig, og han har alltid følt seg mislykket på grunn av dette Hans styrke sitter ikke i musklene, men i hodet - og ja, det er en klisjé og det er denne serien ganske full av - men jeg tilgir Abercrombie ganske mye, for det er spennende til tider, og det er underholdende. Selvfølgelig vil Yarvi hevne faren, og han får med seg gode hjelpere og de kjemper heroiske kamper - i god gammel fantasyånd. 



Kommentarer

  1. Du store. Har faktisk hørt 1.5 bøker av ravnene. Fant ut at det var waste of time halveis inne i toern, burde nok skjønt det etter å ha kjedet meg gjennom den første, men man har jo alltid håp. Hovedclouet er nok at jeg ikke er i målgruppa, men samtidig er jeg ofte mer enn tilgivende på overnaturlig ya.. (synes vel ikke du hører så superpositiv ut heller?) Kan jo være de tok seg opp etter toern?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var sånn passe positiv. Det er noe med at disse bøkene fort blir veldig forutsigbar, noe jo begge disse seriene er. Men forutsigbar for de som har lest mange av disse seriene, ikke for de helt ferske i gamet. Jeg tror helt oppriktig at begge seriene er strålende lesning for en fersking.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…