Gå til hovedinnhold

Mikael Niemi: Koke bjørn : Oktober : 445 sider

Publisert i Altaposten 26. april 2019



Lars Levi Læstadius som mesterdetektiv 

Mikael Niemi er oppvokst og bosatt i Pajala, bare noen meter fra huset til Læstadius, og i Koke bjørn har han skrevet om mannen som la grunnlaget for læstadianismen, en luthersk kirkelig vekkelsesbevegelse med mange tilhengere spesielt på Nordkalotten. Her oppe i nord er læstadianismen godt kjent, og mange vet også en god del om prosten og botanikeren Lars Levi Læstadius. 

I Koke bjørn er det to fortellerstemmer, den unge samiske gutten Jussi og prosten selv. Navnet til prosten blir aldri nevnt, men det er aldri tvil om at det med prosten menes Lars Levi Læstadius. Vi er helt nord i Sverige, i Kengis og årstallet er 1852, det samme året opprøret i Kautokeino finner sted. 

Det er gutten som starter å fortelle, og det er han som holder fortellerstemmen lengst. Han har en grusom oppvekst bak seg, med en mor han bare kaller for heksa. Gutten er utsultet og forkommet da prosten finner han langs veien, og takknemligheten over å bli sett og tatt inn i en familie er stor. Gutten har ikke navn, han snakker bare samisk, er hundset og mishandlet så ofte at han knapt føler seg som et menneske. Prosten gir gutten et navn og en fødselsdato, og erklærer at nå finnes han i verden, nå er han innskrevet. Så lærer gutten, som har fått navnet Jussi, skrivekunsten - og funderingene hans omkring verdien av det som er skrevet ned er nydelige, og han spør blant annet om hvorfor man trenger prester når man har bibliotek. Slik reagerer han når han får låne en bok av prosten datter: 
«Jeg puttet den innenfor skjorten og holdt den mot hjertet, som om jeg bar et spedbarn. Selv om den var lukket, kunne jeg nå og da kjenne at den sparket.»
Prosten er Jussis helt, mester og lærer. I prosten ser han en trygg og kjærlig farsfigur som kunne holde taler som virket så sterkt på menneskene rundt seg at ordene han talte var som slaktekniver som fikk synderne til å skjelve og svette og kaste opp i angst: 

«– Dydige horer, hederlige tyver, edru drankere og ærbare kroverter. Dere som samles under korset etter å ha drukket horepiss på kirkebakken, tror dere ikke at Gud ser dere! Kan dere kjenne hvordan ormene kveiler seg i innvollene deres, blanke og svarte med kløyvde ormetunger.» 

Drapene og den udugelige lensmannen

En sommerdag blir ei gjeterjente borte mens hun passer kyrne. Sporene peker mot at en bjørn har fått ferten av jenta og kanskje spist henne, og lensmannen og hans hjelper er raske med å utrope bjørnen til synder. Jenta blir funnet drept, og prosten som også er tilkalt finner tydelige spor etter en morder på to ben. Bevis blir samlet, men lensmannen vil verken se eller høre og snart skjer det nye drap. 

Det begås urett og uretten blir hevnet, i alle fall delvis. Prosten bruker moderne metoder for å samle spor, og han samler blant annet inn fingeravtrykk. Ja, faktisk så minner prosten ganske ofte om en mix av Sherlock Holmes og Hercule Poirot, og da blir Jussi nordkalottens dr. Watson. 

Selv om Niemi skriver om hendelser som skjer i 1852 klarer han likevel å skrive inn mange dagsaktuelle saker og han beskriver det alltidsnærværende overformynderiet og hvordan de som har makt ofte bruker den til å hjelpe seg selv og andre innen samme stand. En slags universell sannhet som Niemi beskriver usedvanlig godt. 

Mikael Niemis språk i denne romanen er flott, det er så fullt av bilder og metaforer og med en rytme som gjorde at jeg stadig vekk hadde lyst til å lese utdrag høyt. Men det aller beste er selvfølgelig å lese selv, og det å lese Koke bjørn vil nok gi deg en leseopplevelse du ikke så lett glemmer, og da mener jeg både på godt og vondt. Noen av scenene er så vonde at jeg hadde lyst til å lukke øynene, spesielt episoden med binna, der kjenner jeg at kjevene mine gjør vondt bare jeg tenker på det. Men så finnes det så mye vakkert også, vare skildringer av vennskap og kjærlighet og flotte naturbeskrivelser. Det kan virke som om Mikael Niemi igjen har klart å skrive en suksessroman, og kanskje blir Koke bjørn enda mer populær enn Populærmusikk fra Vittula som Niemi fikk sitt store gjennombrudd med i 2000. 

Terningkast 6 


Kommentarer

  1. Det var en fryd å lese handlingsreferatet ditt, for denne boken gjorde inntrykk på meg. Det er interessant å lese forskjellige skildringer av kjente karakterer, det er ikke alltid de blir skildret i det samme lyset :) For the record: jeg likte også boken veldig godt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har ikke lest en eneste omtale eller anmeldelse før jeg skrev min egen, så nå kan jeg gå inn og besøke din side for å se din anmeldelse. Det kom som en lite sjokk på meg at nesten alle anmeldelser jeg har lest i ettertid inneholder en sammenligning mellom Læstadius og Sherlock Holmes, og at Jussi er en slags doktor Watson - så det er jeg litt spent på om du også har med.

      Slett
  2. Jeg er så enig, dette var en fantastisk roman. Utrolig bra skildret, både folket og stemningen i bygda med alt som skjedde der og ikke minst det historiske perspektivet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det historiske perspektivet er veldig bra beskrevet, er veldig enig med deg. Pajala er jo også ganske nært Alta, og det er nære forbindelser på grunn av læstadianismen, så dette var en bok det bare på grunn av det var en fornøyelse å lese.

      Slett
  3. Hmm. Jeg må ha misforstått da vi snakket om denne, for pga en samtalen har jeg unngått lydboka, men kanskje du BARE mente lydboka? Hadde jo tenkt å lese den. Og fikk enda mer lyst nå.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det var tregheten på leseren - ikke kvaliteten på boka jeg reagerte på. Men etter at du hadde oppdatert meg på hvem som leste så klarte jeg faktisk å lytte uten å være så veldig fordømmende. Men jeg hadde jo pdfen, og det går mye kjappere å lese selv enn å høre lydbok, så det er jo det foretrukne valget når bøker skal anmeldes.

      Slett
    2. Tilbake i storytelhylla it goes. Glad, for det er meget mulig jeg hadde hoppet over ellers, eller kanskje valgt ebokbib. Greide du, altså, å venned det til Niemi som leser?

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Alle mot 1 - et program som dyrker og viser frem menn

Lørdagsunderholdning 
Alle mot 1, storsatsningen til NRK samler et stort antall nordmenn foran skjermene, og i kveld, etter å ha sett på programmet flere lørdagskvelder begynte jeg å undres over den underlige kjønnsbalansen for de som utfører konkurransene. Etter å ha foretatt en opptelling syns jeg at resultatet er skremmende. Program 7 er sesongens lavmål med 0 kvinnelige utøvere. Lysten til å se hvordan kjønnsbalansen har vært i de tidligere sendte programmene ble så påtrengende at jeg bare måtte ta en kjapp gjennomgang.

Jeg har tatt vekk eksperimenter der det er mange utøvere, og der det er f.eks to utøvere,  men der begge kjønn er representert. 
Program 1; Knut Johan med kanonball, Thea i kickboxing, Fredric i drifting, Eirik i trommesolo, to franske menn som er paragliderpiloter: Resultat; 5 menn og 1 kvinne.
Program 2; Sigrid i spydkast, Stian i turning, Øystein bilkjører: 2 menn, 1 kvinne. 
Program 3; basespillspillerne Martinius og Ryan, Shuffleboard Ylva, tennisspiller Marle…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Intervju med Tharaniga Rajah og anmeldelse av debutromanen Det er lenge til skumring

Publisert i Altaposten 31.10. 2018


Debuterer med bok om krig mellom samer og nordmenn
Det var i midten av september jeg første gang så navnet Tharaniga Rajah. Hun var en norsk debutant som skulle delta på litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger i en programpost som het Danmark i krig og Sameland i opprør. Jeg skjønte at jeg måtte få vite mer om denne forfatteren, og da passet det jo godt at jeg hadde planlagt en stavangertur akkurat den helga. 
Tharaniga Rajah er født i 1984 i Moi i Rogaland, og hun sier at hun har dobbel identitet, hun er en tamilsk rogalending. Hun debuterer i slutten av oktober med Det er lenge til skumring, en skjønnlitterær utgivelse som i følge forlaget er lagt til en alternativ norsk virkelighet. Norge har utsatt samene for utrenskning og den skandinaviske krigen er over. En mor og en datter flytter til Karasjok for å prøve å bli en del av fellesskapet i den nye samiske staten.Samer fra hele verden reiser til Finnmark for å skape seg et nytt liv der, men den nye…