Gå til hovedinnhold

En kommentar skrevet i affekt om en kritikk skrevet i affekt - om Preben Jordals kritikk av De første dagene av Maja Lunde

Kritikere i affekt

 

Det følger makt med rollen som litteraturkritiker, og ofte vil en kritiker som tar frem slaktekniven og bruker den på en kjent forfatter oppnå en hel del klikk og kanskje også overskrifter med særlig fete typer. Var det dette Aftenpostens Preben Jordal ønsket å oppnå i dagens anmeldelse av De første dagene av Maja Lunde? 

 

For dere som ikke har et abonnement på Aftenposten skal jeg gi noen eksempler fra Jordals penn:

 

 «Noen må ha narret Maja Lunde til å tro at hun er veldig flink til å skrive......»

 

«Boken er full av slike avsnitt, der Lunde, som åpenbart ikke er et utpreget litterært menneske, begir seg ut i refleksjoner omkring egen skriving.»

 

«Men i møtet med en katastrofestemning som millioner av mennesker deler, må selv bestselgerforfattere ta seg sammen for å sette ting i perspektiv.»

 

«Er dette en skolestil fra videregående? Ja, for hvor ellers finner man tekster der skribenten liksom i affekt anklager noen (skoleverket?) for sin egen uvitenhet.

 

Hvor ellers spør Preben Jordal? Akkurat her, i denne anmeldelsen han har skrevet og utrolig nok fått publisert i Aftenposten finner man en slik tekst. Hans anmeldelse fremstår som et umodent brøl fra en lite sett gutt, som endelig kan få dele sin misbilligelse over lærerens favorittelev. Hun som vanligvis får heder og oppmerksomhet, men som egentlig ikke kan faget sitt. Fint da at Preben Jordal vet hva han snakker om. 


Etiketter:

Kommentarer

  1. Tine4. september 2020 kl. 22:27

    Skrekk og gru... Jeg har lest de andre bøkene til Maja Lunde, og skjønner ikke hvordan hun kan karakteriseres på denne måten. De første dagene skal jeg lese!

    SvarSlett
    Svar
    1. Anonym11. september 2020 kl. 23:09

      Skrekk og gru er godt beskrevet. Hvorfor er han så personlig negativ mot henne? Hilsen bloggeier Solgunn :) - som ikke får til å kommentere på annen måte nå.

      Slett
  2. Anonym5. september 2020 kl. 18:02

    Det var bra du tok opp dette. Det var en ubehagelig krass og uvennlig anmeldelse. Jeg synes det er merkelig man kan å få publisert slikt surt oppgulp.

    SvarSlett
    Svar
    1. Anonym11. september 2020 kl. 23:10

      Takk!Surt oppgulp var det virkelig, og enig - veldig rart at Aftenposten trykket dette.
      Hilsen bloggeier Solgunn :)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer