Maria Kjos Fonn : Heroin Chic : Aschehoug : 203 sider

 

Du store alpakka! 

 

Maria Kjos Fonn – for en forfatter! Kinderwhore, Kjos Fonns første roman var en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg hadde i 2018, og fremdeles husker jeg setninger og situasjoner fra den boka. Kjos Fonn skriver med en innlevelse og en helt egen tilstedeværelse som får meg til å føle at jeg er i samme rom som hovedpersonen. Og dessverre, eller heldigvis kan man kanskje si, så viderefører Kjos Fonn sin intense språkforførelse også i sin andre roman. 

 

Romanen starter med at Elise sitter på et eldresenter og tenker tilbake på hendelser for ni måneder siden: 

 

«Du må ha vært ganske høy for å lande i kjelleren på et eldresenter. Falle fra himmelen og krasjlande blant kjeks og pulverkaffe og oppbyggelig litteratur. På veggen er en liste over ukas aktiviteter: Frimerkeklipping. Fallforebyggende trim. Kurs i Internett.»

 

Det yndefulle barnet 

 

Elise vokste opp som enebarn, forkjælt og degget med av foreldrene, spesielt moren som så henne som en yngre utgave av seg selv, og i Elise en ny mulighet til å nå de målene hun selv hadde satt for sitt liv. Sangstemmen til Elise var utsøkt vakker, og hun var yndig og spinkel med englehår og englestemme og moren kledde henne i silkebluser og silkekjoler og kostet veien foran henne slik at hindringene skulle bli færrest mulig. I fremtiden var det utdanning ved Barrat Due som lå i kortene, og det skulle alltid være både penger, oppfølging og alt av andre ressurser som måtte behøves. Elise skulle aldri mangle noe, verken som et lite barn, som ungdom, eller som voksen.  

 

Men allerede på barneskolen begynte hun å kontrollere seg selv med mat, hun ville beholde spinkelheten, det skjøre, hun ville beholde barnligheten, og hun ville bli stadig mindre av seg selv. 

 

Som tenåring gikk hun for Kate Moss stil, en radmager skikkelse med svarte klær som hang og slang på kroppen, og det hun tok til seg av næring var så lite at hun for det meste gikk rundt svimmel og distansert. En venn av familien introduserte henne for sex, alkohol og beroligende midler mens hun var svært ung, og hun strakk seg etter tomheten og lettheten som disse substituttene ga henne. Hun ville forsvinne.

 

Joakim

 

Det er først når hun hun møter Joakim, den vakre tynne gutten som spiller i et band og introduserer henne for den spesielle avhengigheten som finnes i heroin, og seksuelle gleder, at hun for første gang får ro i kroppen. For noen uker, kanskje. Før suget etter mer og heftigere opplevelser ødelegger henne. Elise vil spise opp Joakim, hun vil ha hele ham, så mye og så ofte hun kan og han er det deiligste vesenet hun vet om. Men når heroinen tar mer plass blir det mindre plass til fellesskapet som kroppene deres finner sammen, og det meste av bevisstheten hennes handler om heroin, få tak i, bruke, få tak i, bruke. 

 

Jeg har ropt NEI så høyt at mannen min har blitt helt forskrekket, og jeg har med en beklagende mimikk bare pekt på boka og sagt; «det er jo så jævlig, og jeg ville ikke at hun skulle gjøre det». Akkurat som om mitt rop skulle hindre en fiksjonsfigur i en roman til å ikke ta de fatale valgene hun gjør, men min reaksjon sier noe om styrken i fiksjonen som blir skapt. Jeg er der sammen med hovedpersonen Elise, og lukter det hun lukter, smaker det hun smaker. 

 

Hurra for Maria Kjos Fonn, jeg elsker det kompromissløse i det hun skriver, råheten og nærheten. Hvis du hører til de som ikke helt har sansen for detaljerte beskrivelser av seksuelle aktiviteter og narkotikabruk så vil jeg anbefale deg å holde god avstand til denne utgivelsen. Men boka inneholder mye mer enn sex og drugs, det er historiene om å miste seg selv for å finne en annen, og kanskje seg selv igjen, og det gjelder ikke bare for Elise. Her beskrives relasjoner på mange plan, nøyaktig og troverdig. Les, les, les! 

 

Terningkast 6