Gå til hovedinnhold

Maria Kjos Fonn : Heroin Chic : Aschehoug : 203 sider

 

Du store alpakka! 

 

Maria Kjos Fonn – for en forfatter! Kinderwhore, Kjos Fonns første roman var en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg hadde i 2018, og fremdeles husker jeg setninger og situasjoner fra den boka. Kjos Fonn skriver med en innlevelse og en helt egen tilstedeværelse som får meg til å føle at jeg er i samme rom som hovedpersonen. Og dessverre, eller heldigvis kan man kanskje si, så viderefører Kjos Fonn sin intense språkforførelse også i sin andre roman. 

 

Romanen starter med at Elise sitter på et eldresenter og tenker tilbake på hendelser for ni måneder siden: 

 

«Du må ha vært ganske høy for å lande i kjelleren på et eldresenter. Falle fra himmelen og krasjlande blant kjeks og pulverkaffe og oppbyggelig litteratur. På veggen er en liste over ukas aktiviteter: Frimerkeklipping. Fallforebyggende trim. Kurs i Internett.»

 

Det yndefulle barnet 

 

Elise vokste opp som enebarn, forkjælt og degget med av foreldrene, spesielt moren som så henne som en yngre utgave av seg selv, og i Elise en ny mulighet til å nå de målene hun selv hadde satt for sitt liv. Sangstemmen til Elise var utsøkt vakker, og hun var yndig og spinkel med englehår og englestemme og moren kledde henne i silkebluser og silkekjoler og kostet veien foran henne slik at hindringene skulle bli færrest mulig. I fremtiden var det utdanning ved Barrat Due som lå i kortene, og det skulle alltid være både penger, oppfølging og alt av andre ressurser som måtte behøves. Elise skulle aldri mangle noe, verken som et lite barn, som ungdom, eller som voksen.  

 

Men allerede på barneskolen begynte hun å kontrollere seg selv med mat, hun ville beholde spinkelheten, det skjøre, hun ville beholde barnligheten, og hun ville bli stadig mindre av seg selv. 

 

Som tenåring gikk hun for Kate Moss stil, en radmager skikkelse med svarte klær som hang og slang på kroppen, og det hun tok til seg av næring var så lite at hun for det meste gikk rundt svimmel og distansert. En venn av familien introduserte henne for sex, alkohol og beroligende midler mens hun var svært ung, og hun strakk seg etter tomheten og lettheten som disse substituttene ga henne. Hun ville forsvinne.

 

Joakim

 

Det er først når hun hun møter Joakim, den vakre tynne gutten som spiller i et band og introduserer henne for den spesielle avhengigheten som finnes i heroin, og seksuelle gleder, at hun for første gang får ro i kroppen. For noen uker, kanskje. Før suget etter mer og heftigere opplevelser ødelegger henne. Elise vil spise opp Joakim, hun vil ha hele ham, så mye og så ofte hun kan og han er det deiligste vesenet hun vet om. Men når heroinen tar mer plass blir det mindre plass til fellesskapet som kroppene deres finner sammen, og det meste av bevisstheten hennes handler om heroin, få tak i, bruke, få tak i, bruke. 

 

Jeg har ropt NEI så høyt at mannen min har blitt helt forskrekket, og jeg har med en beklagende mimikk bare pekt på boka og sagt; «det er jo så jævlig, og jeg ville ikke at hun skulle gjøre det». Akkurat som om mitt rop skulle hindre en fiksjonsfigur i en roman til å ikke ta de fatale valgene hun gjør, men min reaksjon sier noe om styrken i fiksjonen som blir skapt. Jeg er der sammen med hovedpersonen Elise, og lukter det hun lukter, smaker det hun smaker. 

 

Hurra for Maria Kjos Fonn, jeg elsker det kompromissløse i det hun skriver, råheten og nærheten. Hvis du hører til de som ikke helt har sansen for detaljerte beskrivelser av seksuelle aktiviteter og narkotikabruk så vil jeg anbefale deg å holde god avstand til denne utgivelsen. Men boka inneholder mye mer enn sex og drugs, det er historiene om å miste seg selv for å finne en annen, og kanskje seg selv igjen, og det gjelder ikke bare for Elise. Her beskrives relasjoner på mange plan, nøyaktig og troverdig. Les, les, les! 

 

Terningkast 6 

Kommentarer

  1. Jeg er så enig.Hennes to romaner er helt utrolig gode, så Gogstad skrevet at man gisper over både matinntak , kjærlighet og dopet.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.