Gå til hovedinnhold

Sofi Oksanen : Hundeparken : Oktober : 400 sider


 

Manglende gnist 

 

Jeg elsker Sofi Oksanen! Har lest alt hun har skrevet (og utgitt i Norge), og både Baby Jane og Utrenskning har fått det høyeste terningkast av meg. 

 

Oksanens siste utgivelse før Hundeparken var romanen Norma, og den var så kjedelig at jeg lurte på om Oksanen hadde gjennomgått en personlighetsforvandlig før hun satte seg til tastaturet og skrev. Likevel gledet jeg meg vilt til at Hundeparken skulle lanseres i Norge, og jeg bestilte tidlig et anmeldereksemplar slik at jeg kunne lese (egentlig håpet jeg på å sluke) boka i et jafs.

 

Men så klarte jeg ikke riktig å finne tonen med teksten, den ble for utydelig, og det tok alt for lang tid før jeg fikk sympati og følte en interesse for hovedpersonen, førti år gamla Olenka som vi først møter sittnde på en benk på yttersiden av en hundepark i den finske hovedstaden. Kvinnen er sliten, loslitt er kanskje et mer dekkende ord, men hun har en plan, et skjema hun følger, og spesielt er oppmerksomheten hennes rettet mot en familie med mor, far, og to små barn, en gutt og ei jente. Det er gutten i familien som er gjenstand for kvinnens interesse. Så dukker enda en sliten kvinne opp på benken. Det er Dina, og hennes oppmerksomhet er også rettet mot familien i hundeparken. Dina fremstår ustabil, og i det samme Olenka kjenner igjen Dina vet hun at fortiden har innhentet henne, og at det livet hun har levd de siste årene må oppgis. 

 

Gradvis avdekkes Olenkas og Dinas historie, og vi får et innblikk i en verden av alvorlig kriminalitet, basert på salg av kroppsdeler, surrogati, salg av egg, barn og kropper. Olenka og Dina vokste opp i Ukraina, i et samfunn der kriminalitet og brutalitet var normalen.

 

Spenning og “show dont tell”

 

Hovedpersonen henvender seg til et lenge ukjent du, og først på side 169 kommer det frem hvem hun skriver til. Det kom som en overraskelse på meg, og her er beskrivelsen av hvem du er: 

 

«Du tok nøtter i en krystallskål på bordet, knekket dem med en nøtteknekker og slapp skallet på golvet.» 

 

Hva slags person er det som knekker nøtter og slipper skallet på gulvet? Oksanen er mester i den edle kunsten; show, dont tell, selv om hun i denne boka blir litt for flink til å holde igjen.  

 

Setningene er ofte lange, med leddsetninger som tar oss fremover og bakover og forflytter karakterene i tid og rom, - som en hel roman i en setning. Men likevel trengte hun altså 400 sider på å fortelle denne innviklede historien.  

 

Dette er ikke Oksanen på sitt beste. Hvis jeg skulle sammenlignet det med et måltid så er det som en stor porsjon kjøttkaker med kålstuing og grønnerter, servert på plastduk på et respatexbord med stålbein. Til drikke er det rød husholdningssaft, og desserten er melkesuppe.  Men jeg er glad i både kjøttkaker og melkesuppe, selv om jeg ville valgt noe annet hvis jeg fikk bestemme. Det betyr at jeg fremdeles digger Oksanen, og venter i spenning på neste utgivelse. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.