Gå til hovedinnhold

Sofi Oksanen : Baby Jane, Oktober, 188 sider




Panikkangst i lesbehelvete - Publisert i Altaposten 24. mars 2011

Hun kjører på fra første linje og hun hamrer budskapet inn. Om Piki, den steintøffe lesbiske jenta med stemme som en gråtende klovn – en stemme som bedrar og tildekker det som stemmens eier ønsker å skjule.

Romanens jeg-forteller tenker tilbake på livet hun levde med Piki, Helsingfors tøffeste lesbe. Piki hadde alt, hun var vakker, tøff og elsket av alle jentene på byen. Når Piki snakket, lyttet andre. At Piki var deprimert var noe alle visste, men alle var jo deprimert, og de brukte jo de samme medisinene, så derfor brydde ikke kjæresten seg så mye om Pikis depresjon:

”De første månedene vi var sammen, var varme og sommerlige, og ingen av oss likte det når det var altfor varmt, så vi holdt oss inne der det var kjølig, og gikk på bar om kvelden. Hete passet oss ikke, for legemidlene vi gikk på ga oss kraftig svette, og det rant så mye av oss at vi ville ha vekket urimelig oppmerksomhet om vi hadde gått ut”.

Jentene koser seg hjemme, drikker seg fulle på rom og øl før de utpå natten drar på nattklubb, og dette livet lever de lenge. Helt til det en dag er slutt på pengene, og det må tenkes ut alternativer for inntjening. Da viser det seg at Piki  ikke bare er deprimert, hun har alvorlig panikkangst også, og hun tør ikke engang gå ut med søpla i edru tilstand.

Piki og kjæresten begynner med telefonsalg av blant annet (hold deg fast) brukte bind, tamponger og truser. Enkelte kunder betaler mye for slike herligheter, og snart har jentene  penger nok til å gjenoppta sine nattlige sysler. Men Piki blir mer og mer syk, og hun vil ikke ha hjelp. Hun hevder at hun har prøvd alt psykiatrien har tilbudt henne, og hun har ikke penger nok til å prøve alternative metoder for å bli kvitt angsten og depresjonen sin.

Dette er en grusom roman! Fortvilelsen, håpløsheten og angsten ligger og lurer hele veien, og selv om jeg tidlig skjønte at dette kommer til å gå helt avsindig galt, klarte jeg ikke å la være å lese. Oksanen som fikk Nordisk Råds litteraturpris i fjor med romanen Utrenskning er en av de beste forfatterne jeg har lest. Hun er nådeløs ærlig og dette er en roman du bør holde deg milevis unna hvis du ikke takler intime detaljer og vanskelige liv!

Terningkast 6

Kommentarer

  1. Det var i grunnen bare én kommentar jeg savnet i din ellers glitrende bokomtale: Løp og kjøp! ;-) Det akter jeg nemlig å gjøre etter å ha lest dette!

    SvarSlett
  2. Solgt!
    Men først må jeg lese Stalins kyr.
    Henger etter på alle mulige fronter.
    Enig Rose, super omtale.

    SvarSlett
  3. Jeg skal først lese Utrenskning av Sofi Oksanen, som jeg fikk til bursdagen min. Liker jeg den skal jeg lese Stalins kyr, og så får jeg se. Men dine anbefalinger er notert Solgunn :-)

    Og hadde du bodd bittelitt nærmere så hadde du blitt invitert på bursdagen min!! :-)

    SvarSlett
  4. Hm. Bør nok leses. Alle tre. Jeg har dem, men har ikke hatt mot/lyst/tid/idighet/stryk den unnskyldninga som ikke passer. Men coveret på denne siste, nei, ingen salgsplakat for mitt øye, men kanskje kler den innholdet?

    SvarSlett
  5. Åja, den er grusom. Jeg får nesten frynsinger, men sånn er det jo med Oksanen.

    SvarSlett
  6. Rose-Marie: Tusen takk!

    Ingalill: Takker til deg også :-)

    Groskro: Utrenskning er bedre enn Baby Jane...men likevel så er Baby Jane noe av det beste du kommer til å lese (i år) kanskje?

    Midifila: Coveret er ikke fint - enig med deg der!

    Kathleen: Yepp - akkurat sånn er Oksanen.

    SvarSlett
  7. Ja, denne er også fin. Men ikke helt i Utrenskning og Stalins Kyr-divisjonen likevel.

    Det svenske bokomslaget var både finere og mer treffende, forøvrig. Har bildet av det på omtalen på bloggen min.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Alle mot 1 - et program som dyrker og viser frem menn

Lørdagsunderholdning 
Alle mot 1, storsatsningen til NRK samler et stort antall nordmenn foran skjermene, og i kveld, etter å ha sett på programmet flere lørdagskvelder begynte jeg å undres over den underlige kjønnsbalansen for de som utfører konkurransene. Etter å ha foretatt en opptelling syns jeg at resultatet er skremmende. Program 7 er sesongens lavmål med 0 kvinnelige utøvere. Lysten til å se hvordan kjønnsbalansen har vært i de tidligere sendte programmene ble så påtrengende at jeg bare måtte ta en kjapp gjennomgang.

Jeg har tatt vekk eksperimenter der det er mange utøvere, og der det er f.eks to utøvere,  men der begge kjønn er representert. 
Program 1; Knut Johan med kanonball, Thea i kickboxing, Fredric i drifting, Eirik i trommesolo, to franske menn som er paragliderpiloter: Resultat; 5 menn og 1 kvinne.
Program 2; Sigrid i spydkast, Stian i turning, Øystein bilkjører: 2 menn, 1 kvinne. 
Program 3; basespillspillerne Martinius og Ryan, Shuffleboard Ylva, tennisspiller Marle…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Intervju med Tharaniga Rajah og anmeldelse av debutromanen Det er lenge til skumring

Publisert i Altaposten 31.10. 2018


Debuterer med bok om krig mellom samer og nordmenn
Det var i midten av september jeg første gang så navnet Tharaniga Rajah. Hun var en norsk debutant som skulle delta på litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger i en programpost som het Danmark i krig og Sameland i opprør. Jeg skjønte at jeg måtte få vite mer om denne forfatteren, og da passet det jo godt at jeg hadde planlagt en stavangertur akkurat den helga. 
Tharaniga Rajah er født i 1984 i Moi i Rogaland, og hun sier at hun har dobbel identitet, hun er en tamilsk rogalending. Hun debuterer i slutten av oktober med Det er lenge til skumring, en skjønnlitterær utgivelse som i følge forlaget er lagt til en alternativ norsk virkelighet. Norge har utsatt samene for utrenskning og den skandinaviske krigen er over. En mor og en datter flytter til Karasjok for å prøve å bli en del av fellesskapet i den nye samiske staten.Samer fra hele verden reiser til Finnmark for å skape seg et nytt liv der, men den nye…