Panikkangst i lesbehelvete - Publisert i Altaposten 24. mars 2011
Hun kjører på fra første linje og hun hamrer budskapet inn. Om Piki, den steintøffe lesbiske jenta med stemme som en gråtende klovn – en stemme som bedrar og tildekker det som stemmens eier ønsker å skjule.
Romanens jeg-forteller tenker tilbake på livet hun levde med Piki, Helsingfors tøffeste lesbe. Piki hadde alt, hun var vakker, tøff og elsket av alle jentene på byen. Når Piki snakket, lyttet andre. At Piki var deprimert var noe alle visste, men alle var jo deprimert, og de brukte jo de samme medisinene, så derfor brydde ikke kjæresten seg så mye om Pikis depresjon:
”De første månedene vi var sammen, var varme og sommerlige, og ingen av oss likte det når det var altfor varmt, så vi holdt oss inne der det var kjølig, og gikk på bar om kvelden. Hete passet oss ikke, for legemidlene vi gikk på ga oss kraftig svette, og det rant så mye av oss at vi ville ha vekket urimelig oppmerksomhet om vi hadde gått ut”.
Jentene koser seg hjemme, drikker seg fulle på rom og øl før de utpå natten drar på nattklubb, og dette livet lever de lenge. Helt til det en dag er slutt på pengene, og det må tenkes ut alternativer for inntjening. Da viser det seg at Piki ikke bare er deprimert, hun har alvorlig panikkangst også, og hun tør ikke engang gå ut med søpla i edru tilstand.
Piki og kjæresten begynner med telefonsalg av blant annet (hold deg fast) brukte bind, tamponger og truser. Enkelte kunder betaler mye for slike herligheter, og snart har jentene penger nok til å gjenoppta sine nattlige sysler. Men Piki blir mer og mer syk, og hun vil ikke ha hjelp. Hun hevder at hun har prøvd alt psykiatrien har tilbudt henne, og hun har ikke penger nok til å prøve alternative metoder for å bli kvitt angsten og depresjonen sin.
Dette er en grusom roman! Fortvilelsen, håpløsheten og angsten ligger og lurer hele veien, og selv om jeg tidlig skjønte at dette kommer til å gå helt avsindig galt, klarte jeg ikke å la være å lese. Oksanen som fikk Nordisk Råds litteraturpris i fjor med romanen Utrenskning er en av de beste forfatterne jeg har lest. Hun er nådeløs ærlig og dette er en roman du bør holde deg milevis unna hvis du ikke takler intime detaljer og vanskelige liv!
Terningkast 6
Det var i grunnen bare én kommentar jeg savnet i din ellers glitrende bokomtale: Løp og kjøp! ;-) Det akter jeg nemlig å gjøre etter å ha lest dette!
SvarSlettSolgt!
SvarSlettMen først må jeg lese Stalins kyr.
Henger etter på alle mulige fronter.
Enig Rose, super omtale.
Jeg skal først lese Utrenskning av Sofi Oksanen, som jeg fikk til bursdagen min. Liker jeg den skal jeg lese Stalins kyr, og så får jeg se. Men dine anbefalinger er notert Solgunn :-)
SvarSlettOg hadde du bodd bittelitt nærmere så hadde du blitt invitert på bursdagen min!! :-)
Hm. Bør nok leses. Alle tre. Jeg har dem, men har ikke hatt mot/lyst/tid/idighet/stryk den unnskyldninga som ikke passer. Men coveret på denne siste, nei, ingen salgsplakat for mitt øye, men kanskje kler den innholdet?
SvarSlettÅja, den er grusom. Jeg får nesten frynsinger, men sånn er det jo med Oksanen.
SvarSlettRose-Marie: Tusen takk!
SvarSlettIngalill: Takker til deg også :-)
Groskro: Utrenskning er bedre enn Baby Jane...men likevel så er Baby Jane noe av det beste du kommer til å lese (i år) kanskje?
Midifila: Coveret er ikke fint - enig med deg der!
Kathleen: Yepp - akkurat sånn er Oksanen.
Ja, denne er også fin. Men ikke helt i Utrenskning og Stalins Kyr-divisjonen likevel.
SvarSlettDet svenske bokomslaget var både finere og mer treffende, forøvrig. Har bildet av det på omtalen på bloggen min.