Skrekkelig og godt
Lillian Leyb er 22 år gammel da hele familien hennes blir drept, og det rett foran øynene på henne. Moren, faren og mannen hennes blir brutalt myrdet av Stalins soldater. Da soldatene trenger inn i huset, kaster hun datteren Sophie på fire år ut gjennom vinduet og ber henne skjule seg i hønsehuset. Da Lillian etter massakren går til hønsehuset for å finne datteren er hun ikke der. Lillian leter og leter men finner ikke Sophie. En av tantene til Lillian forteller at hun har sett at Sophie er død. Hun lå i elva og ble dratt av gårde med strømmen. Helt knust av denne tragedien reiser Lillian til New York der hun finner seg til rette i et sydende teatermiljø. Hun innleder seksuelle forhold til flere menn samtidig, og hun lever et liv som hun beskriver som ganske så kaldt. En dag kommer plutselig søskenbarnet hennes fra Russland til leiligheten hennes. Hun forteller at Sophie ikke er død. Noen naboer fant henne og tok henne med seg til Sibir. Nå begynner Lillian Leybs utrolige reise, for hun skal nemlig til Sibir for å finne datteren sin.
Jeg likte boka godt. Forfatteren har tatt i bruk noen uvanlige virkemidler som fungerte veldig bra. Blant annet gjør hun det kunststykket å fortelle hvordan det går med alle bipersonene i boka. Jo da, det gjør jo mange forfattere, men Amy Bloom gjør det på en særegen måte. Et lite eksemplel: Når Lillian reiser fra New York avsluttes historien om de hun traff der. Vi får vite når den ene elskeren dør, og hvordan det går med den andre. Og alt blir gjort veldig elegant. Bra bok!
Ps: LA Times valgte Lillian Leybs utrolige reise som en av de ti beste bøkene i 2007.
Er det basert på en sann historie? Jeg fikk helt gåsehud av å lese omtalen, og begynte omtrent å grine NÅ - så det kan hende det blir litt heftig. Var den veldig emosjonell?
SvarSlettDen boka fikk jeg i hvertfall lyst til å lese etter denne omtalen!! Takk for anbefaling.
SvarSlettOg nå leser jeg Vidunderbarn, den er fin den, så langt i hvertfall:-)
Knirk : Har sjekket litt, men det ser ut som alt er fiksjon. Opplevde den ikke som så veldig emosjonell, selv om det er en sterk historie. Litt mer som en lesefest kan jeg tenke meg. Hørte den jo som lydbok, og det vil aldri bli det samme som å lese selv.
SvarSlettGrosko: Gleder meg til å se hva du mener om Vidunderbarn når du har lest den ferdig.