Tore Renberg : Pixley Mapogo : Oktober, 212 sider




Heseblesende
Publisert i Altaposten 30.september 2009

Fjerde bok om Jarle Klepp begynner ti år etter at forrige bok, Charlotte Isabell Hansen, sluttet. Det er 10. august 2007, og vi er på er Øyafestivalen i Oslo. The Smiths, Jarle Klepps største kjærlighet skal gjenforenes, og Jarle skal dekke begivenheten for Stavanger Aftenblad. Han er nå musikkjournalist, og dette er hans store mulighet for å imponere redaktøren og de andre i redaksjonen. Sammen med Jarle er også kompisene Helge Ombo og Hasse Ognatun. Helge er totalt utkjørt og dypt deprimert, Hasse er rådgiver for kulturministeren.

De første femti sidene handler om hvor tissetrengt Jarle er, og hans frustrasjoner omkring dette. Skal han gå og tisse, eller skal han vente i to timer? Jarle bestemmer seg endelig for at han må lette på trykket, og på tilbaketuren får han sitt livs sjokk. I det øyeblikket han hører Morrisey ta mikrofonen og brøle til publikum : ”Hullo, we´re The Smiths, and we´re still miserably ill – oh my God, you´re lokking handsome this evening”, ser han datteren Charlotte bli tatt bakfra av en mørkhudet mann.
For Jarle føles det som om verden går i stå. Han blir overmannet av tanker han ikke trodde han var i stand til å tenke. Han har jo tross alt vært medlem av SOS rasisme og gått i demonstrasjonstog for et mer inkluderende samfunn. Men nå har virkeligheten innhentet han og alt raser sammen.

”Var hun klar over hva hun la opp til? Skulle moren, han, være forberedt på å reise til Afrika fire ganger i året nå? Skulle han sitte barnevakt i Zimbabwe? Trodde hun det? Gikk hun rundt og trodde at Jarle, og moren, uten videre kom til å melde seg på kurs i afrikansk bongotromming eller lære seg swahili i ren og skjær glede over at familien deres nå skulle bli forandret til et fargerikt fellesskap?”

Jeg må innrømme at da jeg begynte å lese denne boka var jeg rimelig lei hele Jarle Klepp prosjektet. Tore Renberg gikk i vår ut og erklærte at han skulle skrive mange flere bøker der Jarle Klepp var hovedpersonen. Etter fjorårets bok, som jeg syntes var gørrkjedelig, var det med lunkne forventninger jeg tok fatt på denne. Første halvdel av boka bekreftet mine bange anelser. Det var navlebeskuende, umodent og periodevis kjedelig. Men så skjedde det noe. Plutselig ble jeg litt nysgjerrig igjen. Kanskje ikke så mye på Jarle Klepp, men på menneskene rundt ham. Hvordan kommer det til å gå med Helge og Hasse? Hvordan går det med Charlotte?

Handlingen utspiller seg i løpet av noen timer en kveld og en natt. Det er nok årsaken til at jeg følte meg litt utmattet da siste setning var lest. Historien er god, og tar samtiden på kornet i mange sammenhenger. Blant annet i måten vi forholder oss til våre nye landsmenn på. Jeg er positivt overrasket.

Terningkast 4

Kommentarer