Bokhøstens nedtur! Publisert i Altaposten 21. september 2011
Helge er fortelleren i debutromanen til 26 år gamle Svein Tarald Framnes. Helge kommer tilbake til øya der hans foreldre og besteforeldre har bodd. Ingen kjenner Helge på øya, men han har et eller annet institusjonsopphold bak seg, og er på øya for å hugge grantrær som en del av et behandlingsopplegg. Den usedvanlig teite ordføreren Ragnhild Stolmen har nemlig bestemt at alle grantrær i hele kommunen skal bort. Kommunen er ikke villig til å betale for moderne hogstmaskiner, men de leier den russiske verftsarbeideren Pavel til å utføre granskogkuttingen med gamle motorsager. Helge er hans assistent.
Når man leser boktittelen skulle man kanskje tro at boka handler i hvert fall bittelitt om juletre og Afrika. Det kan jeg avsløre at den ikke gjør. Det er riktig nok kommet opp et forslag fra kommunen om at grantrærne kan sendes til Afrika som nødhjelp, men det kom aldri svar fra de stakkars fattige, så dermed ble saken lagt vekk, og dett var dett om Afrika.
Denne romanen har tre store problem. Det første er den platte humoren som gjennomsyrer hver setning. Følgende to setninger viser forhåpentligvis litt av problemstillingen:
”Klokka var nær tre på natta då mobiltelefonen min brått byrja å skjelve av redsel. Det var mildt sagt alarmerande."
Å – jeg knurrer her jeg sitter. Det andre er at man ikke får noe forhold til karakterene. Helge og Pavel er endimensjonalt fremstilt, og jeg får verken sympati eller medfølelse med noen av dem.
Det tredje og det mest alvorlige er at historien er tynn som en spiker. Det er en dum ordfører, dumme mennesker i kommunestyret, en dum Pavel og en dum Helge som gjør dumme og uinteressante ting. Det kan hende noen syns at dette er morsomt, jeg gledet meg bare til boka var ferdig.
Terningkast 2
Tittelen burde ha advart deg
SvarSlett, høres ut som noe jeg kunne satt til overskrift -)
Holder meg langt unna.
(har forresten lest Elefantpasseren
, den er jeg svært glad jeg IKKE holdt meg unna.)
Broren min fikk en gang en vill ide om at han skulle kjøpe juletrær i Troms, og selge dem i Kautokeino, og han gjennomførte denne ideen. Det er blitt familien store latterfremkallende minne, for min kjære bror kjedet seg så i Kautokeino på lørdagene, dagen som var satt av til juletresalg (dessuten dro jo mange fra Kautokeino ned til Alta på lørdagen), så derfor forbarmet min far (gruvesjefen) seg over min bror, og disse to kjørte til Kautokeino i desember for å selge juletær. Det var iskaldt, sikkert 40 kuldegrader, og dobble skuterdresser og skinnluer har sine begrensinger, så dette var nedtur, og salget gikk vel ikke så bra heller, så den geniale forretningsideen var ikke så genial, men jeg har altså en forkjærlighet for juletrær, og derfor falt jeg for tittelen.
SvarSlettElefantpasseren er fin den :-)