Gå til hovedinnhold

Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig : Oktober forlag, 288 sider



En tålmodighetsprøve - Publisert i Altaposten 28.september

Anne B. Ragde strekker tålmodigheten til leserne vel langt i denne romanen der handlingen er lagt til Trondheim midt på 1960-tallet. Da jeg hadde lest til side 90 tenkte jeg at nå må det snart skje noe som ikke handler om trappevask, hvis ikke legger jeg boka bort.  Heldigvis var det akkurat der endringen kom, men jeg skjønner ikke hvorfor Ragde utsetter leserne sine for kjedelig og intetsigende pjatt så lenge. Men nok om det, for nå kommer den virkelig begavede historiefortelleren Ragde frem. Hun som skriver så godt om enkeltmenneskene at det er som å sitte på samme kjøkken som den personen som blir portrettert.

Og det er på kjøkkener og i trappeoppgangen at vi blir kjent med 8 familier som  bor i samme lavblokk i Trondheim.

Vi får et innblikk i hverdagen til velfungerende familier, og i hverdagen til familier som ikke fungerer like godt. Vi aner at et barn blir misbrukt av en vaktmester, og det går kaldt nedover ryggen når machopappaen skremmer vettet av både kona og ungene. Noen oppfører seg mer som forventet, mens andre setter tålmodigheten til naboene på prøve. Aller mest gjelder dette den vakre naboen i fjerde. Hun som har en mann som kjører rundt i landet og selger suppeposer. At hun er i tankene til både menn og kvinner i blokka er hun nok ikke klar over. Fru Åsen er skikkelig forbanne på den vakre:
“De ville alle ha hatt det så inderlig mye bedre her i oppgangen uten den floksa i fjerde, det var ikke et mannfolk som ikke hang med tunga når hun vrikket og svinset seg langs gangveiene, i høye hæler og med chiffontørklær som alltid åpnet seg og falt av håret i vinden så hun måtte springe stavrende etter det og fange og plukke opp mens det korte skjørtet avslørte alt herfra til Kina. For ei tøyte.”
Kvinnene er hjemme, steller hus og passer barn, mens mennene er på arbeid. De fleste har dårlig råd og det må spares og spinkes til fryseboks eller støvsuger. Noe kan man kjøpe på avbetaling, men handle hvitevarer uten alvorlig overveielse, nei det er det ingen som gjør.
Romanen gir et godt historisk tilbakeblikk over 1960 tallets begivenheter, både innenfor familien og ellers i samfunnet. Det kan virke som om forfatteren har hatt et ukeblad eller en avis fra perioden foran seg når hun skrev manuset, og i enkelte partier virker det litt oppramsende. Men dette er en roman jeg hygget meg med, og gode tips til gammeldags matlaging får man også. Visste du for eksempel at man må vanne ut nyrene før man lager noe av denne fantastiske råvaren?

Terningkast 4

Kommentarer

  1. Hm..., jeg så for meg at denne var så dårlig, men kanskje jeg er bare forutinntatt? Jeg likte ikke så godt de to siste bøkene av henne, men hun kan jo selvsagt ta seg opp igjen. Jeg likte nemlig veldig godt Arsenikktårnet og Berlinerpoplene. Etter det har det vært bare så passelig.

    SvarSlett
  2. Jeg hadde bestemt meg for å ikke lese mer av Ragde, men kanskje jeg må revurdere det. Dette høres jo litt interessant ut. Jeg liker hverdagsskildringer.

    SvarSlett
  3. Denne er her over middels god altså, så det er bare å oppsøke nærmeste bibliotek og sikkert sette seg på venteliste :-.)

    SvarSlett
  4. Ja, kanskje man skal prøve seg på Ragde igjen. Foreløpig syns jeg Arsenikktårnet og boka om Sigrid Undset er det beste hun har skevet.

    SvarSlett
  5. Dette virker da lovende.
    Men, jeg har Arsenikktårnet liggende og hvis jeg nå skal lese min første Ragdebok, hvor burde jeg begynne.

    Lese den jeg har
    eller låne denne?
    Tell me o'wise reader!

    SvarSlett
  6. Jeg har ikke lest Arsenikktårnet, så jeg vet ikke om det er lurt å ta den først. Men siden både Liv og Groskro likte Arsenikktårnet veldig godt så skal jeg sette den på min leseliste :-)

    SvarSlett
  7. Jeg har lest det aller meste av Ragde, og hun er en ujevn forfatter. (Men: Hvem er ikke det?) Jeg holder Arsenikktårnet for å være det beste hun har skrevet. Jeg likte også årets bok, Zona frigida husker jeg som av de bedre, og jeg likte også Berlinerpoplene. (Eremittkrepsene var litt mindre bra, Ligge i grønne enger var dårlig, etter mitt syn.)

    SvarSlett
  8. Zona frigada hørte jeg som lydbok for noen år siden - likte den veldig godt.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…