Gå til hovedinnhold

Svein Tarald Framnes : Juletre til Afrika, Aschehoug, 230 sider




Bokhøstens nedtur!    Publisert i Altaposten 21. september 2011

 Helge er fortelleren i debutromanen til 26 år gamle Svein Tarald Framnes. Helge kommer tilbake til øya der hans foreldre og besteforeldre har bodd. Ingen kjenner Helge på øya, men han har et eller annet institusjonsopphold bak seg, og er på øya for å hugge grantrær som en del av et behandlingsopplegg. Den usedvanlig teite ordføreren Ragnhild Stolmen har nemlig bestemt at alle grantrær i hele kommunen skal bort. Kommunen er ikke villig til å betale for moderne hogstmaskiner, men de leier den russiske verftsarbeideren Pavel til å utføre granskogkuttingen med gamle motorsager. Helge er hans assistent.

Når man leser boktittelen skulle man kanskje tro at boka handler i hvert fall bittelitt om juletre og Afrika. Det kan jeg avsløre at den ikke gjør. Det er riktig nok kommet opp et forslag fra kommunen om at grantrærne kan sendes til Afrika som nødhjelp, men det kom aldri svar fra de stakkars fattige, så dermed ble saken lagt vekk, og dett var dett om Afrika.

Denne romanen har tre store problem. Det første er den platte humoren som gjennomsyrer hver setning. Følgende to setninger viser forhåpentligvis litt av problemstillingen:

”Klokka var nær tre på natta då mobiltelefonen min brått byrja å skjelve av redsel. Det var mildt sagt alarmerande."

Å – jeg knurrer her jeg sitter. Det andre er at man ikke får noe forhold til karakterene. Helge og Pavel er endimensjonalt fremstilt, og jeg får verken sympati eller medfølelse med noen av dem.

Det tredje og det mest alvorlige er at historien er tynn som en spiker. Det er en dum ordfører, dumme mennesker i kommunestyret, en dum Pavel og en dum Helge som gjør dumme og uinteressante ting. Det kan hende noen syns at dette er morsomt, jeg gledet meg bare til boka var ferdig.


Terningkast 2

Kommentarer

  1. Tittelen burde ha advart deg
    , høres ut som noe jeg kunne satt til overskrift -)

    Holder meg langt unna.

    (har forresten lest Elefantpasseren
    , den er jeg svært glad jeg IKKE holdt meg unna.)

    SvarSlett
  2. Broren min fikk en gang en vill ide om at han skulle kjøpe juletrær i Troms, og selge dem i Kautokeino, og han gjennomførte denne ideen. Det er blitt familien store latterfremkallende minne, for min kjære bror kjedet seg så i Kautokeino på lørdagene, dagen som var satt av til juletresalg (dessuten dro jo mange fra Kautokeino ned til Alta på lørdagen), så derfor forbarmet min far (gruvesjefen) seg over min bror, og disse to kjørte til Kautokeino i desember for å selge juletær. Det var iskaldt, sikkert 40 kuldegrader, og dobble skuterdresser og skinnluer har sine begrensinger, så dette var nedtur, og salget gikk vel ikke så bra heller, så den geniale forretningsideen var ikke så genial, men jeg har altså en forkjærlighet for juletrær, og derfor falt jeg for tittelen.

    Elefantpasseren er fin den :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…