Gå til hovedinnhold

Oppsummering av mitt kvinne/mann prosjekt 2013



Jeg oppdaget plutselig at jeg ikke har skrevet oppsummering på mitt telleprosjekt, så nå er det virkelig på tide at gjør akkurat det!

Det ble lest 6 bøker og skrevet 10 bloggposter om temaet – og resultatet er ganske skremmende.

Det var helt tilfeldig at det ble et slikt prosjekt. Men alt begynte med professor Erik Bjerck Hagens Litteraturkritikk fra 2004. Jeg visste ikke hvem Hagen var, og tenkte at en liten bok om litteraturkritikk kan jo ikke skade å lese. Etter det første kapitlet la jeg merke til at det bare var menn professoren henviste til, enten det var snakk om andre litteraturteoretikere, forfattere eller personer i bøker. Dermed begynte jeg å telle. Resultatet fra Erik Bjerck Hagens bok om Litteraturkritikk var sjokkerende ujevnt : menn 249 – kvinner 33.  

Den andre boka jeg valgte var Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larsen. Der leste jeg bare første del, ca. halvparten – og resultatet ble: menn 76 – kvinner 5.

På scenen i ditt eget liv av Else Barratt-Due ble tredje bok. En bok som handler om hvordan du skal formidle et budskap og trives foran publikum. Selv med kvinnelig forfatter ble resultatet nedslående; menn 22 – kvinner 5.

Den fjerde boka jeg valgte var Språk og Oppmerksomhet av Toril Moi. Dette er et essay i Aschehougs serie Stemmer. Stemmer skal være en arena for dagens samfunnsspørsmål og i 2013 – 100 år etter at kvinnene fikk stemmerett i Norge kom det ut 12 bøker i serien, fra 12 ulike kvinnestemmer. Forhåpningene om at kvinnene skulle vinne denne gangen var ikke bare store, jeg var sikker. Dessverre tok jeg feil – enda en gang. Det ble 16 menn og 13 kvinner.

Den neste boka var jeg også ganske sikker på kom det til å bli en sikker vinner for kvinnene. Forfatteren er Kathrine Aspaas og tema var Raushet.  Men farsken også! Der ble resultatet menn 126 og kvinner 46.  Jeg ble minnet om hvorfor det er viktig å gjøre lesere oppmerksom på overvekten av menn brukt som referanse og eksempler i bøker. Fordi hvem man trekker frem i en bok sier noe om hvem vi lytter til, hvem vi husker på, hvem vi fokuserer på og hvem vi fortsetter å lytte til.


Den siste boka jeg leste var Anita Andersen Sterk – Håndbok for jenter. Her var jeg  igjen helt sikker på at kvinnene ville være i flertall, se bare på tittelen. Men neida – det var ikke mange å telle, 8 til sammen, og resultatet; menn 5, kvinner 3.

Oppsummeringen viser at både kvinner og menn refererer oftest til menn: 

Erik Bjerck Hagen :                          Kvinner 33                        Menn 249
Erik Bertrand Larsen:                       Kvinner 5                        Menn 76
Else Barratt-Due:                              Kvinner 5                        Menn 22
Toril Moi:                                         Kvinner 13                        Menn 16
Kathrine Aspaas:                              Kvinner 46                        Menn 126
Anita Andersen                                Kvinner 3                        Menn 5


Sånn litt på siden og litt på kanten og likevel midt i kikkertsiktet av det jeg nå har konkludert med tar jeg med Vigdis Hjorts sine uttalelser på Kritikerseminaret på Lillehammer 2014:

“Jeg var på Dagsnytt 18 med Bjerck Hagen for 5-6 år siden. To menn var nominert til Nordisk råds litteraturpris. Bjerck Hagen sa vel rett ut at kvinner skriver dårligere enn menn. Jeg avviste det, for kvinner er jo på høyden på alle andre områder. Men det gutta produserer ligger nærmere opp til det som anses som gjengs kvalitetskrav. Noen ville si at det ikke er smigrende for mennene. Disharmoni burde belønnes. Når kvinners tekster avviker fra det gjengse, betraktes det som svakhet. Når menn avviker, blir det betraktet som veloverveide brudd med tradisjonen. Det må være kritikkens og resepsjonens oppgave å utvikle følsomhet for kvinnenes uttrykk i stedet for at kvinnene må nærme seg gjengs oppfatning om hva som er god litteratur.
Jeg har kjent på det selv; må jeg skrive som visse menn for å nå gjennom? Jeg har klart meg, men jeg hadde trengt mer klapp på skulderen når det var vanskeligst. Det som er marginalt trenger støtte. De som er i startgropa trenger oppmuntring, og tenkt å få møte noen som skjønner hva som skal til for at de skal klare å løfte tekstene sine! Jon Fosse fikk oppmuntring for å begynne med dramatikk. Resepsjonen er enormt viktig for den litterære samtalen.”  - referert av Merete Røsvik Granlund. Her er lenken til referatet av samtalen mellom Vigdis Hjorth og Invild Bræin.     

Og i Bok – Bilag til Dagbladet 19. Mai 2014, på side 14 er det et intervju med Josefine Klougart. I ingressen står det ”Josefine Klougart omtales som en dansk, litterær stjerne. Enkelte mener 28-åringen skriver som en 50 år gammel mann.” – Og jeg spør meg selv – Hvorfor er det så bra, og er det derfor hun er nominert til Nordisk råds litteraturpris for tredje gang; fordi femti år gamle menn kjenner seg igjen i hennes måte å skrive på?

Journalist Trude Ringheim stiller følgende spørsmål til Josefine: - du er blitt sammenlignet med en middelaldrende mann. Hvorfor?
Josefine Klougart : - Det er visst noe med mitt språk som man har funnet litt gammeldags, eller i hvert fall ”stort”. Og så er det kanskje dessverre også noe som ligger i vår kultur, tanken om at eksistensielle romaner med en viss filosofisk dybde og mange hundre sider, skulle være en slags maskulin skrift. Det har jo tradisjonelt sett vært et mannsyrke, dette å arbeide med skjønnlitteratur. Det er tross alt ikke så mye mer enn 100 år siden kvinnene fikk stemmerett, det skal man minne seg selv om, at det fortsatt er kamp.” Og med disse kloke ord fra Josefine Klougart avslutter jeg mitt kvinne/mann prosjekt 2013. 

Kommentarer

  1. Der ingen skulle tro at noen skulle bu
    , i tall, i bøker, man skulle jo faktisk tro at ting var jevnere i 2014
    , men Vigdis får sagt det, og Josefine, og du.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja - man skulle tro, men akk altså. Lurer litt på om de siste bøkene til litteraturprofessoren også har en overvekt av menn. Tror kanskje jeg må lage meg et nytt prosjekt - kvinne/mann 2014

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …