Gå til hovedinnhold

Jessie Burton : Miniatyrmakeren : Pax: 362 sider


Publisert i Altaposten 29. september 2014



Spennende tidsbilder i en uforløst historie

Romanen starter med en begravelse. Vi får ikke vite hvem den døde er, annet enn at det ikke har vært en slik begravelse innenfor bymurene før.

Seks måneder før den innledende hendelsen banker den 18 år gamle Nella Oortman på døra til et av de fineste husene i Amsterdam. Året er 1686, og Nella har noen uker tidligere giftet seg med eieren av huset, handelsmannen Johannes Brandt. Nå er hun kommet til storbyen for å leve sammen med sin mann. Nella har forventet en varm velkomst, men hun blir møtt av en sint og irritabel kvinne som viser seg å være søsteren til Johannes. Det er også to tjenere i huset, to tjenere som har nære relasjoner til herskapet.

Et miniatyrhjem

Nella kjente ikke Johannes før hun giftet seg, men hun er fast bestemt på å skape et godt liv sammen med ham, og hun gleder seg til å bli mor. Det er kvinnens mål med livet. Dessverre ser det ut som om Johannes ikke nærer noe ønske om å dele verken ekteseng eller liv med sin unge kone. Han oppholder seg for det meste på reise, eller på det enorme varelageret i havnen. Når Nella gjør fysiske fremstøt mot Johannes, som det så fint heter, reagerer han med avsky og hun blir såret. En dag kommer Johannes hjem med en storslagen gave – et dukkehus. Først skjønner ikke Nella vitsen med miniatyrhuset, hun er en voksen kvinne, og burde heller bruke tiden på det virkelige hjemmet sitt. Men det virkelige hjemmet blir styrt av den tverre svigersøsteren, og litt etter litt blir dukkehuset og hendelsene omkring det viktig for den unge kjærlighetssyke konen.

Kamp om verdighet

Som historisk roman er den interessant på flere områder. Den gir et innblikk i handels- og kartellvirksomheten til Det nederlandske Ostindiske kompani, VOC, og den gir et bilde av tradisjonelle kjønnsroller og kampen om å få bestemme over eget liv og egen verdighet. En god påminning om at mange av de rettigheter vi i dag opplever som en selvfølge var utenkelig i en ikke altfor fjern fortid.

Miniatyrmakeren er på mange måter en dameroman, men den har kvaliteter som går utenpå mange bøker i denne sjangeren. Metaforene er bedre, karakterene utvikler seg og det er ikke opplagt hvordan historien slutter. Det er mange løse tråder igjen når punktum er satt i siste setning, og det liker jeg ikke. Jeg foretrekker at trådene blir nøstet opp når boka avsluttes.  Det er selvfølgelig en mulighet for at det kommer en fortsettelse, selv om forlaget på sine sider ikke opplyser noe om det.

Jessie Burton er en britisk forfatter og skuespiller. Dette er hennes første roman, og boka er under utgivelse i 32 land.


Terningkast 4

Kommentarer

  1. Tenk at du måtte komme deg nordover for å dokumentere.
    Jeg hoppet over denne, og har - til nå - vært fornøyd med det. Nå undres jeg bittelitt om ikke jeg ville likt den likevel - bittelitt - men ikke nok til at jeg gidder.
    Det jeg er mye mer nysgjerrig på er om du er igang med Råta
    , og om du anbefaler - meg - å lese den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Råta er jeg ferdig med og den var bedre enn Odinsbarn. Skummel og vanskelig å legge fra seg. Syns du skal lese den - men klag ikke til meg hvis du ikke likte den!

      Og nå har jeg vært nordpå og det var jo så fint at jeg planlegger å være i Alta to uker neste gang jeg drar nordover - en gang midt i oktober, men noen dager etter 14!

      Slett
  2. Jeg begynte på denne, men jeg falt litt av så den havnet i hylla igjen. Der står den til jeg får lyst til å prøve en gang til. (Kan bli en stund) :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Er boka først havnet i en bokhylle delvis lest skal det mye til før den kommer frem igjen (egen erfaring). Det som ikke blir lest ut med en gang blir ikke lest ut.....

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…