Publisert i Altaposten 29. september 2014
Spennende tidsbilder i en uforløst historie
Romanen starter med en begravelse. Vi får ikke vite hvem den
døde er, annet enn at det ikke har vært en slik begravelse innenfor bymurene
før.
Seks måneder før den innledende hendelsen banker den 18 år
gamle Nella Oortman på døra til et av de fineste husene i Amsterdam. Året er
1686, og Nella har noen uker tidligere giftet seg med eieren av huset,
handelsmannen Johannes Brandt. Nå er hun kommet til storbyen for å leve sammen
med sin mann. Nella har forventet en varm velkomst, men hun blir møtt av en
sint og irritabel kvinne som viser seg å være søsteren til Johannes. Det er
også to tjenere i huset, to tjenere som har nære relasjoner til herskapet.
Nella kjente ikke Johannes før hun giftet seg, men hun er
fast bestemt på å skape et godt liv sammen med ham, og hun gleder seg til å bli
mor. Det er kvinnens mål med livet. Dessverre ser det ut som om Johannes ikke nærer
noe ønske om å dele verken ekteseng eller liv med sin unge kone. Han oppholder
seg for det meste på reise, eller på det enorme varelageret i havnen. Når Nella
gjør fysiske fremstøt mot Johannes, som det så fint heter, reagerer han med
avsky og hun blir såret. En dag kommer Johannes hjem med en storslagen gave –
et dukkehus. Først skjønner ikke Nella vitsen med miniatyrhuset, hun er en
voksen kvinne, og burde heller bruke tiden på det virkelige hjemmet sitt. Men
det virkelige hjemmet blir styrt av den tverre svigersøsteren, og litt etter
litt blir dukkehuset og hendelsene omkring det viktig for den unge
kjærlighetssyke konen.
Kamp om verdighet
Som historisk roman er den interessant på flere områder. Den
gir et innblikk i handels- og kartellvirksomheten til Det nederlandske Ostindiske
kompani, VOC, og den gir et bilde av tradisjonelle kjønnsroller og kampen om å
få bestemme over eget liv og egen verdighet. En god påminning om at mange av de
rettigheter vi i dag opplever som en selvfølge var utenkelig i en ikke altfor
fjern fortid.
Miniatyrmakeren er på mange måter en dameroman, men den har
kvaliteter som går utenpå mange bøker i denne sjangeren. Metaforene er bedre,
karakterene utvikler seg og det er ikke opplagt hvordan historien slutter. Det
er mange løse tråder igjen når punktum er satt i siste setning, og det liker
jeg ikke. Jeg foretrekker at trådene blir nøstet opp når boka avsluttes. Det er selvfølgelig en mulighet for at det
kommer en fortsettelse, selv om forlaget på sine sider ikke opplyser noe om
det.
Jessie Burton er en britisk forfatter og skuespiller. Dette
er hennes første roman, og boka er under utgivelse i 32 land.
Terningkast 4
Tenk at du måtte komme deg nordover for å dokumentere.
SvarSlettJeg hoppet over denne, og har - til nå - vært fornøyd med det. Nå undres jeg bittelitt om ikke jeg ville likt den likevel - bittelitt - men ikke nok til at jeg gidder.
Det jeg er mye mer nysgjerrig på er om du er igang med Råta
, og om du anbefaler - meg - å lese den.
Råta er jeg ferdig med og den var bedre enn Odinsbarn. Skummel og vanskelig å legge fra seg. Syns du skal lese den - men klag ikke til meg hvis du ikke likte den!
SlettOg nå har jeg vært nordpå og det var jo så fint at jeg planlegger å være i Alta to uker neste gang jeg drar nordover - en gang midt i oktober, men noen dager etter 14!
Jeg begynte på denne, men jeg falt litt av så den havnet i hylla igjen. Der står den til jeg får lyst til å prøve en gang til. (Kan bli en stund) :-)
SvarSlettEr boka først havnet i en bokhylle delvis lest skal det mye til før den kommer frem igjen (egen erfaring). Det som ikke blir lest ut med en gang blir ikke lest ut.....
Slett