Gå til hovedinnhold

Diego Marani : Den siste vostjakeren – Pax – 180 sider

Publisert i Altaposten 15. april 2015


Paasilinnas italienske slektning

Diego Marani (1959) er en italiensk forfatter og lingvist. Dette er hans åttende roman. Marsani fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Ny finsk grammatikk som kom på norsk i 2013.

Gulag

Ivan var bare en liten guttunge da han og faren ble arrestert av russiske soldater og plassert i gulag. De ble satt til å arbeide i en gruve og mange av medfangene frøs eller sultet i hjel. En natt klarte ikke faren til Ivan mer, og tok med seg sønnen i et forsøk på å rømme. Det mislyktes, og den lille gutten så faren bli slått til døde. Den dagen sluttet Ivan å snakke, og det skulle gå tjue år før han igjen sa noe. Det var den dagen portene i arbeidsleiren ble åpnet, og alle fangene satt fri.

Ekornhaler for mat

Ivan prøver å finne tilbake til folket sitt, vostjakerne, samojedenes fettere,  men alle jurtene er tomme og leirbålene er kalde. Han er den siste vostjakeren, den eneste i verden som forstår det gamle språket som med sine dype toner vekker til live urfølelser i  alle vesener som hører det.  Bare ulvene svarte på Ivans rop over den russiske tundraen, og han var helt alene. Etter et massivt snøfall tvang sulten ham til en liten landsby for å bytte ekornhaler mot mat. Der traff han en besynderlig kvinne som umiddelbart skjønte hvilken skatt han var. Kvinnen het Olga og var russisk språkforsker. Hun hadde selvfølgelig aldri truffet noen som kunne vostjakisk, men hun kunne språk som lignet, og dermed klarte hun å bli kjent med Ivan, og de ble venner. Olga inviterte Ivan med til Helsinki, på  finsk-ugrisk kongress. Men dessverre for henne, kan man nok si, og kanskje dessverre for Ivan, skrev Olga et brev til professor Jarmo Aurtuva  der hun fortalte at hun nå kom til den finske hovedstaden med århundrets scoop som kom til å forandre språkhistorien. Professoren tok drastiske grep for å hindre Ivan å delta på kongressen, og det blir et fryktelig sirkus.

Menneskelige svakheter

Liker du bøkene til Arto Paasilinna tror jeg du vil like denne også. Det er absurd underholdende, fantasifullt, morsomt og helt spinnvilt. Men det er også rom for alvor og bekymring i forhold til både økologi og diverse menneskelige svakheter. Boka passer perfekt for deg hvis du ikke lar deg skremme av setninger som denne: ”Ingen av dem visste at den laterale frikativen med labiovelar appendiks fant tilbake til sin naturlige plass i munnhulene deres, og at det tusener av kilometer unna, i de dype skogene i Canada på den andre siden av det store oseanet, satt algonkinske indianere i ring rundt fargerike totemer i reservatene og utalte lyden på samme måte når de sang for å kalle frem sine forfedres ånder.” Det er Jon Rognlien som har oversatt boka fra italiensk og resultatet er så bra at jeg tror han har hatt riktig trivelige dager på jobb.
Ikke la denne muligheten til å bli kjent med verdens siste vostjaker gå fra deg!


Terningkast 5

Kommentarer

  1. Altså, jeg liker ikke Arto Paasilinna heller, så kanskje det er første hint. Tenkte også på hans bøker da jeg leste denne, og tenkte at det er finsk humor jeg ikke skjønner, helt til jeg kom på at Marani er italiensk. Da røyk den teorien.

    Absurd kan jeg gå med på, men morsomt? Som jeg skriver i min egen omtale: Jeg pleier å forstå -hva- som skal være morsomt, selv om jeg ikke ler av det selv. I denne boka forsto jeg ikke en gang det. Hva er det du ler av, hva er det jeg ikke skjønner som andre ser, jeg er oppriktig nysgjerrig?

    Jeg synes mest av alt denne boka var ekkel, og ikke på en god måte slik Sara Stridsberg er det. All lingvistikk-tåkepraten hadde jeg levd fint med, men jeg takler rett og slett ikke Jarmo Aurtova og hvordan hans menneskesyn gjennomsyrer boka uten noen form for motvekt. Nå føler jeg meg som en prippen utgave av moralens voktere her, men det var nå en gang min ærlige reaksjon på denne teksten. ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg syns ikke du er prippen, men vi liker jo forskjellige ting, og det er fint! Hva som var morsomt - ok, her er en spoileralert for deg som enda ikke har lest boka:
      Stopp å lese nå hvis du ikke vil ha avsløringer! 1: Alle vi blir kjent med er karikert - og dermed blir det meste morsomt, hvis du ser bort fra de første sidene fra gulag, det er jo bare trist. 2. Kona til den teite professoren er så godt beskrevet, stakkars henne. Og den russiske språkforskeren var kostelig når hun trodde hun endelig skulle få seg en mann. Og ja, Jarmo har et gruelig dårlig menneskesyn, men det var hans måte å se verden på, og det førte jo ikke så mye godt med seg.

      Slett
  2. Arghhh, girls - (fordi dette er en familievennlig blogg - og jeg antar b----ches er forbudt)
    , you are confusing me....
    , hvordan skal jeg overhode makte å forme en egen, uhildret, upåvirket, dom over boka når dere holder på slik......

    SvarSlett
    Svar
    1. Familievennlig blogg - nå har jeg lest det også. Nei, altså, her er det ingen enkle svar, du må nok lese boka selv og så kan du slenge deg med i diskusjonen.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Intervju med Roy Jacobsen - om Rigels øyne, om Russland, om spekulasi og veldig mye annet

Publisert i Altaposten 25. september 



Jeg er på jorda for å skrive romaner
Roy Jacobsen har hatt en eventyrlig suksess med de to første bøkene fra Barrøy, De usynlige og Hvitt hav. Den første boka havnet på kortlisten til Man Booker 2017, en av de mest prestisjetunge litterære prisene i verden. Nå er han aktuell med den tredje boka fra Barrøy, Rigels øyne.
De to første bøkene i serien nærmer seg en kvart million solgte eksemplarer, noe Jacobsen er stolt av.
-Nå er det full rulle fra forlaget med Rigels øyne og det er jeg kjempeglad for. Jeg liker å snakke om bøkene mine og jeg liker at det jeg har skrevet blir lest. Og du vet, man vil jo være vesentlig, man vil at folk skal lese bøkene man har skrevet. Alle forfattere vil det, men det er mangesom vil være litt dydig. Jeg deltar ikke på alt jeg blir invitert på, men å reise rundt å ha forelesninger og snakke om bøkene mine – det gjør jeg mer enn gjerne. Jacobsen er en samfunnsengasjert forfatter, og han er opptatt av de historiene som …

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…