Gå til hovedinnhold

Diego Marani : Den siste vostjakeren – Pax – 180 sider

Publisert i Altaposten 15. april 2015


Paasilinnas italienske slektning

Diego Marani (1959) er en italiensk forfatter og lingvist. Dette er hans åttende roman. Marsani fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Ny finsk grammatikk som kom på norsk i 2013.

Gulag

Ivan var bare en liten guttunge da han og faren ble arrestert av russiske soldater og plassert i gulag. De ble satt til å arbeide i en gruve og mange av medfangene frøs eller sultet i hjel. En natt klarte ikke faren til Ivan mer, og tok med seg sønnen i et forsøk på å rømme. Det mislyktes, og den lille gutten så faren bli slått til døde. Den dagen sluttet Ivan å snakke, og det skulle gå tjue år før han igjen sa noe. Det var den dagen portene i arbeidsleiren ble åpnet, og alle fangene satt fri.

Ekornhaler for mat

Ivan prøver å finne tilbake til folket sitt, vostjakerne, samojedenes fettere,  men alle jurtene er tomme og leirbålene er kalde. Han er den siste vostjakeren, den eneste i verden som forstår det gamle språket som med sine dype toner vekker til live urfølelser i  alle vesener som hører det.  Bare ulvene svarte på Ivans rop over den russiske tundraen, og han var helt alene. Etter et massivt snøfall tvang sulten ham til en liten landsby for å bytte ekornhaler mot mat. Der traff han en besynderlig kvinne som umiddelbart skjønte hvilken skatt han var. Kvinnen het Olga og var russisk språkforsker. Hun hadde selvfølgelig aldri truffet noen som kunne vostjakisk, men hun kunne språk som lignet, og dermed klarte hun å bli kjent med Ivan, og de ble venner. Olga inviterte Ivan med til Helsinki, på  finsk-ugrisk kongress. Men dessverre for henne, kan man nok si, og kanskje dessverre for Ivan, skrev Olga et brev til professor Jarmo Aurtuva  der hun fortalte at hun nå kom til den finske hovedstaden med århundrets scoop som kom til å forandre språkhistorien. Professoren tok drastiske grep for å hindre Ivan å delta på kongressen, og det blir et fryktelig sirkus.

Menneskelige svakheter

Liker du bøkene til Arto Paasilinna tror jeg du vil like denne også. Det er absurd underholdende, fantasifullt, morsomt og helt spinnvilt. Men det er også rom for alvor og bekymring i forhold til både økologi og diverse menneskelige svakheter. Boka passer perfekt for deg hvis du ikke lar deg skremme av setninger som denne: ”Ingen av dem visste at den laterale frikativen med labiovelar appendiks fant tilbake til sin naturlige plass i munnhulene deres, og at det tusener av kilometer unna, i de dype skogene i Canada på den andre siden av det store oseanet, satt algonkinske indianere i ring rundt fargerike totemer i reservatene og utalte lyden på samme måte når de sang for å kalle frem sine forfedres ånder.” Det er Jon Rognlien som har oversatt boka fra italiensk og resultatet er så bra at jeg tror han har hatt riktig trivelige dager på jobb.
Ikke la denne muligheten til å bli kjent med verdens siste vostjaker gå fra deg!


Terningkast 5

Kommentarer

  1. Altså, jeg liker ikke Arto Paasilinna heller, så kanskje det er første hint. Tenkte også på hans bøker da jeg leste denne, og tenkte at det er finsk humor jeg ikke skjønner, helt til jeg kom på at Marani er italiensk. Da røyk den teorien.

    Absurd kan jeg gå med på, men morsomt? Som jeg skriver i min egen omtale: Jeg pleier å forstå -hva- som skal være morsomt, selv om jeg ikke ler av det selv. I denne boka forsto jeg ikke en gang det. Hva er det du ler av, hva er det jeg ikke skjønner som andre ser, jeg er oppriktig nysgjerrig?

    Jeg synes mest av alt denne boka var ekkel, og ikke på en god måte slik Sara Stridsberg er det. All lingvistikk-tåkepraten hadde jeg levd fint med, men jeg takler rett og slett ikke Jarmo Aurtova og hvordan hans menneskesyn gjennomsyrer boka uten noen form for motvekt. Nå føler jeg meg som en prippen utgave av moralens voktere her, men det var nå en gang min ærlige reaksjon på denne teksten. ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg syns ikke du er prippen, men vi liker jo forskjellige ting, og det er fint! Hva som var morsomt - ok, her er en spoileralert for deg som enda ikke har lest boka:
      Stopp å lese nå hvis du ikke vil ha avsløringer! 1: Alle vi blir kjent med er karikert - og dermed blir det meste morsomt, hvis du ser bort fra de første sidene fra gulag, det er jo bare trist. 2. Kona til den teite professoren er så godt beskrevet, stakkars henne. Og den russiske språkforskeren var kostelig når hun trodde hun endelig skulle få seg en mann. Og ja, Jarmo har et gruelig dårlig menneskesyn, men det var hans måte å se verden på, og det førte jo ikke så mye godt med seg.

      Slett
  2. Arghhh, girls - (fordi dette er en familievennlig blogg - og jeg antar b----ches er forbudt)
    , you are confusing me....
    , hvordan skal jeg overhode makte å forme en egen, uhildret, upåvirket, dom over boka når dere holder på slik......

    SvarSlett
    Svar
    1. Familievennlig blogg - nå har jeg lest det også. Nei, altså, her er det ingen enkle svar, du må nok lese boka selv og så kan du slenge deg med i diskusjonen.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…