mandag 1. juni 2015

Kari Nygaard : Det frosten tok : Aschehoug, 378 sider

Publisert i Altaposten 27. mai 2015


I 1811 ble hele flokken til en samisk sida slaktet ned på Gauldalsvidda.  Tapet av flokken førte til fattigdom og sykdom for den samiske befolkningen i området. Det var norske bønder som sto for nedslaktingen, de mente reinene spiste opp foret som var ment for deres egne husdyr. Denne boka er basert på hendelsene som fant sted for 204 år siden, men personene, konfliktene og de fleste stedsnavnene er fiksjon.

Symboltungt

I den lille bygda Hovdli har frosten ødelagt avlingen, og dette har skjedd flere år på rad. Mange sulter, og nøden er stor. Oppe på fjellet, bare en kort ridetur unna de ødelagte åkrene hadde samene slått seg ned med en flokk velfødde rein. Bygdas lensmann hisset opp mennene og vil at de skal ri til samenes leirplass for å gi dem beskjed om å forsvinne. Erik, en ung bonde fra bygda, ønsket ikke å bli med, men ble presset til å overta lederansvaret når lensmannen plutselig måtte dra for å rydde opp i uroligheter i nabobygda. Erik klarte ikke å stoppe de sinte bøndene, og de slaktet ned hele reinflokken, og det meste at kjøttet ble liggende og råtne. Samene flyktet, mange til Røros og Trondheim, mens noen dro til Sverige til slektninger. Vi følger den nygifte og gravide Marjja og hennes mann. Etter de fastboendes herjinger i reinflokken deres reiste de til Trondheim for å få seg jobb. De må skjule at de er samer og bruke norske klær. Marjja hater det, og lengter tilbake til fjellet og det frie livet, mens mannen hennes prøver å tilpasse seg.

Usympatisk lensmann

I Hovdli er Erik tilbake på gården. Han er deprimert og føler stor skyld for hva som skjedde på fjellet. Lensmannen er ofte innom gården til Erik -  ikke for å hjelpe ham, men for å tekkes Eriks vakre kone, Lea.

Lea er også gravid, og skjebnen fører Marjja og Lea sammen. Disse to kvinnene må kjempe mot naboer som tror Marjja gander dem, og som tror at Marjja utnytter Lea.
Historien har et godt driv, og det er ikke tvil om at Kari Nygarard kan kunsten å fortelle en god historie. Det finnes likevel litterære svakheter her som reduserer kvaliteten. Den tunge symbolbruken og bruken av frampek gjør at handlingen blir forutsigbar. Når kråker og menn i mørke klær dukker opp samtidig skjønner de fleste at det ikke blir en festdag, og når den ekle lensmannens uvenner blir utsatt for merkelige uhell med tragiske utfall, antar jeg at jeg ikke er den eneste som forstår at lensmannen har noe med dette å gjøre. Når mange av karakterene er fremstilt lite nyansert, og det ikke skjer noen utvikling i personligheten i løpet av boka, bidrar dette til en ytterligere forsterkning av forutsigbarheten.

Kari Nygaard har gjort en god jobb med det historiske materialet og det bør gi rom for ettertanke at det fremdeles er konflikter mellom bønder og reineiere. Jeg skulle ønske hun hadde tatt seg tid til å gjøre historien tettere. Hvis hun fjernet noen av frempekene, kunne det ha gitt rom for flere overraskelser for leseren, og det ville denne teksten hatt godt av. Men når alt dette er skrevet, jeg likte boka! Jeg likte historien og ble sjarmert av både Marjja og Lea.


Terningkast 4

2 kommentarer:

  1. Flott omtale, ser at jeg var hakket mer begeistret enn deg. Liker bøker som setter avtrykk, og denne husker jeg godt etter flere måneder.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er mange som liker den her bedre enn jeg gjorde, og det er fint vi er forskjellige. Jeg syns boka var ganske god, og gleder meg til en eventuell fortsettelse.

      Slett