Rowan Coleman : Livet på nytt – Silke, 336 sider


Publisert i Altaposten 29. juni 2015


Rørende om tidlig alzheimer

Tenk deg å være 42 år gammel når du får diagnosen tidlig alzheimer. Tenk deg å ha to vakre barn, en ektefelle du elsker og et liv du alltid har drømt om, men så  plutselig glemmer du hva du jobber med og hvem du er gift med. Det er dette hovedpersonen Clarie opplever. Faren hennes døde av tidlig alzheimer, og hun arvet genet og sykdommen fra ham. Den yngste datteren var bare tre år gammel og Claire jobbet som lærer da de første tegnene på at noe var alvorlig galt kom. I begynnelsen prøvde hun å fortrenge signalene fra kroppen.  Hun ville ikke at det skulle være sant. Men tidlig alzheimer er en nådeløs sykdom, det nytter ikke å lure den eller å rømme fra den. Innhentet blir man uansett, og det gikk kort tid fra diagnosen var et faktum til Claire var helt avhengig av andre. Hun måtte slutte å jobbe, hun kunne ikke kjøre bil mer, og hun kunne ikke være alene hjemme lenger. Moren til Claire flytter inn for å hjelpe med det praktiske, og hun som har mistet ektefellen i samme sykdom sliter også med å akseptere hvor syk Clarie er blitt. Leserne får være med på en reise der Claire går fra å være velfungerende til å miste grepet om livet sitt.

Skiftende jeg-fortellere

Fortellerperspektivet veksler mellom Claire, den eldste dattera, mora og ektemannen. Dette grepet gjør at vi blir kjent med de innerste tankene og følelsene til de viktigste personene rundt Clarie. Dette er pålitelige kilder, og det er enkelt å tro på dem. Vanskeligere er det å tro på Claire – ikke fordi sykdommen hennes ikke er godt skildret, for det er den, men fordi Claire forteller sin egen historie. Hvordan kan en kvinne som ikke lenger husker bokstavene, som ikke husker hvordan hun trykker på mobiltelefonen, som ikke husker hva farger heter, og som stort sett er hjelpeløs,  fortelle detaljert ned til minste detalj om hva som skjer med henne? Jeg tok meg ofte i å tenke at boka hadde blitt mer autentisk hvis fortellerstemmen hadde vært allvitende. Slik det ble nå lot jeg meg irritere over hvor lite Claire husket, men hvor detaljert og nøyaktig hun skriver.
De siste årene er det kommet flere gode skjønnlitterære bøker som handler om Alzheimer, og den ene boka er tristere enn den andre. Det ble noen tårer denne gang også, selv om jeg har lest bedre bøker om temaet. Vil du lese andre skjønnlitterære bøker om alzheimer anbefaler jeg Alltid Alice av Lisa Genova. Genovas bok kom i 2007 og er nylig filmatisert med Julianne Moore i hovedrollen.

Terningkast 4 

Kommentarer

  1. Denen boka har jeg på vent, takk for påminnelsen. :) Å bli rørt er jo fint.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er fint å bli rørt :-)

      Slett
  2. Flott omtale! Jeg likte denne godt, og ble både forferdet og redd over hva som kan skje med et så ungt menneske. Synes forfatteren formidler godt livet til Claire :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, syns også forfatteren var flink, men savnet nok det lille ekstra. Har du lest Alltid Alice?

      Slett
  3. Denne ligger på vent her hos meg og har gjort det en god stund, så jeg må bare takke for påminnelsen jeg også.

    SvarSlett
  4. Altså - jeg leste første setning - 42 år og Alzheimers, og avskrev prompte både bok og omtale. Begge deler er sikkert velskrevet og gode - men du vet - noen ting kan man (jeg) ikke lese om. Fantasien er for sterk - og hjernens kontroll over kroppen for absolutt. Skulle jeg lest dette er det ingen tvil om jeg hadde fåt alz før jeg var halveis.
    Hodet i sanden, freud på plass. Men, takk og pris, leser - og lærer andre!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ulempen med disse bøkene, man begynner å kjenne så godt etter i egen kropp og eget hode. Jeg love å følge med på deg :-)

      Slett

Legg inn en kommentar