Gå til hovedinnhold

Anthony Doerr: Alt lyset vi ikke ser : Pantagruel, 634 sider

Publisert i Altaposten 18. august 2015




Årets Pulitzervinner

7. august 1944 begynner de allierte bombingen av den franske kystbyen Saint Malo. I ett av husene befinner den seksten år gamle Marie-Laure LeBlanc seg. Hun er blind, og har derfor ikke fått med seg innholdet i flygebladene som har regnet over byen det siste døgnet. De hvite arkene bærer et budskap om at alle innbyggerne må forlate byen.

I kjelleren i et hotell nær huset til Marie-Laure er den tyske menige soldaten Werner Pfenning fanget under store steinmasser. Werner er radiooperatør, og er stasjonert i kjelleren sammen med to andre soldater. Mens bombene hviner og bakken rister jobber de med å finne måter å komme seg ut på.

Den store diamanten

I korte kapitler veksler historien mellom Marie-Laure og Werner, og boka beveger seg over flere tidsplan. Nåtiden er 1944, men handlingen starter allerede i 1934, og vi følger den blinde jenta, og den begavede gutten fra de som små barn vokste opp til de med et skjebnens lunefulle innfall møtes.
Marie-Laures mor døde under fødselen, men Marie-Laure var likevel heldig. Hun hadde en pappa som la alt til rette for sin eneste datter.  Faren jobbet som låsesmed på Nasjonalmuseet i Paris og han tok med seg Marie-Laure på jobb hver dag. Han lærte henne blindeskrift, og han bygget små minihus av tre, og rekonstruerte kvartalet de bodde i, slik at  Marie-Laure skulle bli kjent med byen sin,  og etter hvert bli så trygg at hun kunne gå rundt alene. Hun fikk være sammen med begavede forskere, og hennes vitebegjærlighet var stor. Den største skatten på museet var en diamant like stor som et dueegg. Diamanten var omgitt av myter og den hadde vært innelåst i nesten 200 år da krigen brøt ut. På grunn av diamantens størrelse og verdi ble det laget tre kopier, og den ekte diamanten og de tre kopiene ble blandet og plassert på fire ulike steder. Marie-Laures far fikk ansvaret for en av dem, og om det var originalen eller en av kopiene kan du jo bare gjette deg til.

Werner var foreldreløs og vokste opp på et barnehjem. Han hadde en omsorgsfull bestyrerinne som tok seg av ham, men de manglet det meste av mat og klær. Etter hvert ble det kjent at Werner var en naturbegavelse med hensyn til radioer og finelektronikk, og han ble tidlig rekruttert som soldat.

Lettbent underholdningsroman

Mange kritikere har uttrykt overraskelse over at en så lettbent bok som dette har vunnet Pulitzerprisen. Jeg må si meg enig. Alt lyset du ikke ser er en ganske kjedelig underholdningsroman. Det ligger en spenning i tidspunktet for når de to hovedpersonene skal møtes, og det ligger en spenning i hvordan de kommer til å klare seg under bombingen. Språket er herlig fritt for klisjéer, noe som alltid er bra, og noen kjærlighetshistorie i tradisjonell forstand er det heller ikke. Det handler mer om medmenneskelighet og kjærlighet mellom mennesker som deler samme grunnsyn i livet.

Kapitlene er så korte at boka får en thrilleraktig fremtoning, men med 634 sider syns jeg historien ble for lang.  

Terningkast 4

Kommentarer

  1. Akk ja, kjedelig? Det er dårlig når det er så lang.. Jeg leste 100 sider i mai, men det ble med det. trodde det bare var meg som ikke var konsa nok, da.. Skal vel prøve å ta opp tråden igjen, så får vi se.. Forventingene er lavere..

    SvarSlett
    Svar
    1. En smule kjedelig var den. Men likevel god nok til at jeg vurdere å ta meg en tur til Saint Malo - men jeg blir jo lett så begeistret for det som blir beskrevet som vakre små byer.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam