mandag 30. november 2015

Caroline Kaspara Palonen : Det er mitt hav : Cappelen Damm, 216 sider


 Særegen stemme

Caroline Kaspara Palonen (1984) er fra Harstad. Hun deltok på Nordnorske bokdager i Alta tidligere i høst, der hun leste fra denne romanen som er hennes tredje utgivelse.

Romanen er tredelt og handler om Beatrice i ulike faser av livet. Begynnelsen beskriver en for mange kjent situasjon. Mamma og pappa skal komme på besøk på hybelen, og det må ryddes og ordnes. Det er tydelig at det er faren hun føler seg mest nær, det er han som har varmen og forståelsen, mens mora er mer dømmende og krevende.

Beatrice skriver en oppgave i kunsthistorie. Hun har holdt på lenge. Altfor lenge. Men grublerier og slitsomme tanker gjør at flyten ikke helt er der. Hun har lite venner, egentlig bare ei nær venninne. Denne ensomheten, eller aleneheten er ikke spesielt god medisin mot grubling og vanskelige tanker.

Store tidshopp

Palonen holder tilbake informasjon for oss lesere, noe som harmonerer med hovedpersonen som også holder inne,  som ikke har lyst til å dele verken liv eller tanker med noen. Men så dukker det opp en mann, og Beatrice er i stadig konflikt med seg selv og med han. Og hun vet ikke hva hun vil med livet sitt. Det blir smått og trangt og klaustrofobisk, både i de fysiske setningene og i fortellingen.

Språket er spesielt, ikke slik at det er vanskelig eller at hun bruker mye fremmedord, men hun beskriver en introvert tilstand med et introvert språk,  og dette gjør at også romanen blir spesiell.  Setningene er korte, og kretser ofte om Beatrice som tenker og handler. Det er ikke så mye plass i dette universet og enkelte ganger er det for trangt, og da går ting i vranglås. og når Beatrice går i vranglås går også virkelighetsoppfatningen hennes samme vei.

Det er store rom for tolkninger og her er mange spørsmål jeg kunne tenkt meg å stille forfatteren. Romanen fortelles kronologisk, men tidshoppene kan være over flere år, og da har mye forandret seg i hovedpersonens liv.  Vi får noen hendelser i tilbakeblikk, men det blir bare som erting, det holder ikke, jeg vil vite mer.

Jeg liker Palonens stil, den er unik og gjør at hun er lett å kjenne igjen. Enkelte ganger blir det likevel for stillferdig og for ensomt til at jeg klarer å omfavne den helt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar