Gå til hovedinnhold

Caroline Kaspara Palonen : Det er mitt hav : Cappelen Damm, 216 sider


 Særegen stemme

Caroline Kaspara Palonen (1984) er fra Harstad. Hun deltok på Nordnorske bokdager i Alta tidligere i høst, der hun leste fra denne romanen som er hennes tredje utgivelse.

Romanen er tredelt og handler om Beatrice i ulike faser av livet. Begynnelsen beskriver en for mange kjent situasjon. Mamma og pappa skal komme på besøk på hybelen, og det må ryddes og ordnes. Det er tydelig at det er faren hun føler seg mest nær, det er han som har varmen og forståelsen, mens mora er mer dømmende og krevende.

Beatrice skriver en oppgave i kunsthistorie. Hun har holdt på lenge. Altfor lenge. Men grublerier og slitsomme tanker gjør at flyten ikke helt er der. Hun har lite venner, egentlig bare ei nær venninne. Denne ensomheten, eller aleneheten er ikke spesielt god medisin mot grubling og vanskelige tanker.

Store tidshopp

Palonen holder tilbake informasjon for oss lesere, noe som harmonerer med hovedpersonen som også holder inne,  som ikke har lyst til å dele verken liv eller tanker med noen. Men så dukker det opp en mann, og Beatrice er i stadig konflikt med seg selv og med han. Og hun vet ikke hva hun vil med livet sitt. Det blir smått og trangt og klaustrofobisk, både i de fysiske setningene og i fortellingen.

Språket er spesielt, ikke slik at det er vanskelig eller at hun bruker mye fremmedord, men hun beskriver en introvert tilstand med et introvert språk,  og dette gjør at også romanen blir spesiell.  Setningene er korte, og kretser ofte om Beatrice som tenker og handler. Det er ikke så mye plass i dette universet og enkelte ganger er det for trangt, og da går ting i vranglås. og når Beatrice går i vranglås går også virkelighetsoppfatningen hennes samme vei.

Det er store rom for tolkninger og her er mange spørsmål jeg kunne tenkt meg å stille forfatteren. Romanen fortelles kronologisk, men tidshoppene kan være over flere år, og da har mye forandret seg i hovedpersonens liv.  Vi får noen hendelser i tilbakeblikk, men det blir bare som erting, det holder ikke, jeg vil vite mer.

Jeg liker Palonens stil, den er unik og gjør at hun er lett å kjenne igjen. Enkelte ganger blir det likevel for stillferdig og for ensomt til at jeg klarer å omfavne den helt.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam