Gå til hovedinnhold

Caroline Kaspara Palonen : Det er mitt hav : Cappelen Damm, 216 sider


 Særegen stemme

Caroline Kaspara Palonen (1984) er fra Harstad. Hun deltok på Nordnorske bokdager i Alta tidligere i høst, der hun leste fra denne romanen som er hennes tredje utgivelse.

Romanen er tredelt og handler om Beatrice i ulike faser av livet. Begynnelsen beskriver en for mange kjent situasjon. Mamma og pappa skal komme på besøk på hybelen, og det må ryddes og ordnes. Det er tydelig at det er faren hun føler seg mest nær, det er han som har varmen og forståelsen, mens mora er mer dømmende og krevende.

Beatrice skriver en oppgave i kunsthistorie. Hun har holdt på lenge. Altfor lenge. Men grublerier og slitsomme tanker gjør at flyten ikke helt er der. Hun har lite venner, egentlig bare ei nær venninne. Denne ensomheten, eller aleneheten er ikke spesielt god medisin mot grubling og vanskelige tanker.

Store tidshopp

Palonen holder tilbake informasjon for oss lesere, noe som harmonerer med hovedpersonen som også holder inne,  som ikke har lyst til å dele verken liv eller tanker med noen. Men så dukker det opp en mann, og Beatrice er i stadig konflikt med seg selv og med han. Og hun vet ikke hva hun vil med livet sitt. Det blir smått og trangt og klaustrofobisk, både i de fysiske setningene og i fortellingen.

Språket er spesielt, ikke slik at det er vanskelig eller at hun bruker mye fremmedord, men hun beskriver en introvert tilstand med et introvert språk,  og dette gjør at også romanen blir spesiell.  Setningene er korte, og kretser ofte om Beatrice som tenker og handler. Det er ikke så mye plass i dette universet og enkelte ganger er det for trangt, og da går ting i vranglås. og når Beatrice går i vranglås går også virkelighetsoppfatningen hennes samme vei.

Det er store rom for tolkninger og her er mange spørsmål jeg kunne tenkt meg å stille forfatteren. Romanen fortelles kronologisk, men tidshoppene kan være over flere år, og da har mye forandret seg i hovedpersonens liv.  Vi får noen hendelser i tilbakeblikk, men det blir bare som erting, det holder ikke, jeg vil vite mer.

Jeg liker Palonens stil, den er unik og gjør at hun er lett å kjenne igjen. Enkelte ganger blir det likevel for stillferdig og for ensomt til at jeg klarer å omfavne den helt.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…