Gå til hovedinnhold

Jojo Moyes : Etter deg : Bastion, 507 sider


Publisert i Altaposten 3. november 2015



Hjerte og smerte i London

Jeg må starte denne anmeldelsen med å innrømme noe. Det har seg slik at dette er fortsettelsen til den populære boka Et helt halvt år. Men jeg var så full av fordommer (og fordommer fordummer) at jeg tenkte at Et helt halvt år ikke var noe for meg. Jeg hadde fått den fra forlaget, og jeg hadde lest de to første sidene, men så ga jeg den bort og tenkte at jeg aldri skulle lese en Jojo Moyes bok.

Men så ble boka liggende på bestselgerlistene i måned etter måned og det var kun Jojo Moyes neste bok, Den ene pluss en, som klarte å skyve Et helt halvt år ned fra førsteplassen. Så jeg lånte boka, leste den og konkluderte med at den var riktig så underholdende. I første bok blir vi kjent med 27 år gamle Lou Clark som bor i en liten by nær London. Lou jobbet som personlig assistent for ryggmargskadde Will. For de som ikke allerede har lest Et helt halv liv skal jeg ikke avsløre hvordan første bok sluttet, men det gir også store begrensninger i hva jeg kan skrive om denne boka.

I Etter deg er det fremdeles Lou som er hovedpersonen og vi følger mange av de samme menneskene vi kjenner fra før. Lous foreldre får større plass , mens lillesøsteren blir mindre viktig. Foreldrene til Will og deres nye liv får vi også et innblikk i, og det virker troverdig. Lou er blitt to år eldre og hun har flyttet til London der hun jobber i en bar på flyplassen. Hun er deprimert og vet ikke hva hun skal bruke livet sitt på. Hun føler at hun sitter fast og hun avslutter stadig oftere kveldene med store inntak av alkohol. En slik natt går hun opp på taket på bygningen der hun bor, og noe skjer som snur opp ned på livet hennes.

Historien er ganske forutsigbar, men Moyes trykker på de riktige følelsesknappene. Enkelte scener var så spennende at jeg holdt pusten, mens andre var så sørgelig at jeg måtte snufse litt. Når leseopplevelsen blir slik kan jeg ikke konkludere med annet enn at forfatteren har klart å underholde meg, og siden dette er en underholdningsroman er målet oppnådd.


Terningkast 4


Kommentarer

  1. Hmmm...hadde ikke tenkt å lese bok to jeg, men kanskje jeg må det likevel da. Jeg leste bok en og det var helt grei forutsigbar underholdning og noen ganger er det det man er på utkikk etter, men har ikke kjent på noe behov for å lese mer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Heisann og lenge siden sist!

      Jeg syns det er fin underholdning, og liker Jojo Moyes godt etterhvert. Men jeg ville aldri funnet på å anbefale den til "alle", selv om mange elsker henne.

      Slett
  2. Jeg stiller i rekken av fordommer... Ikke lest ei Jojo bok... Jeg hadde heller ikke lest noe fra Ari Behn før idag. Må som deg innrømme - fordommer fordummer. For som du likte Jojo så likte jammen meg jeg Ari's Trist som faen. Konklusjonen må være at grunnløse fordommer er det kun vi lesere som taper på. Om jeg kommer til å lese Jojo etter dette vet jeg ikke, det er jo så mye bra der ute. Men jeg har lært - at kanskje jeg skal lese, ihvertfall litt, før jeg uttaler meg skråsikkert om andre bøker...jeg ikke har lest... :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du elsker Ari og jeg elsker Jojo :-) Fint for oss at vi er så åpne og fordomsfrie, det blir mer spennede da.

      Slett
    2. Elsker er et noe drøyt ord da Solgunn! Jeg liker Ari - da drar jeg den langt nok. Foreløpig... Så får jeg se, etter Tiger'n i hagen er fortært. Kanskje jeg lover ham evig troskap? Kan aldri vite ;)

      Slett
    3. Du vet at noen av oss finnmarkinger har så lett for å bruke store ord, litt pasjon over oss. Elsker var nok litt drøyt ja, og det gjelder begge forfatterne.

      Slett
  3. Har lest den første boka, så skal nok lese denne også :-) Gleder meg :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, likte du den første er det vanskelig å ikke like denne.

      Slett
  4. Fordummer? Nei du, fordommer er det som gjør til mennesker, muligens dumme mennesker, likevel, jeg moderer herved utsagnet ditt - (kommentarfelt har denne makten) - til - Fordommer bør utfordres - .
    Når det er sagt - kan du bare sette igang, for alle mine om Moyes eksisterer i beste velgående. Jeg leste forøvrig - Trist som Faen - kun for utfordre/underbygge fordommer, men det hadde jeg egentlig ikke tenkt å nevne før Mariannes kommentarfelt.

    Moyesfordommer:
    Hun skriver dårlig. Hun skriver forutsigelig. Det er svulstig, pompøst og manipulativt. Mer: Lettvint + det mest manipulerende plottet av alle - doomed love. Det funker hver gang. Spiller ingen rolle om det er vampyr/varulvgreier - eller rl - med - vel det kan jeg ikke nevne uten å spoile. Starcrossed Lovers osv. Sikkert mer, men plutselig begynte jeg bare å tenke på Ari Behn - så da må jeg skifte kommentarfelt.
    Men - hvis hun holder seg - hvis folk fremdeles leser henne om 50år - skal jeg få noen på hjemmet til å høytlese for meg...

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei altså, jeg mener at fordommer fordummer. Og når man på grunn av fordommer ikke er åpen for en hvilken som helst opplevelse, det være seg kulturelt eller noe annet - så går man glipp av noe, og det er fordummende.

      Jeg kan lese Moyes høyt til deg på Lillehammer. Noen sider bare?

      Slett
    2. Isåfall bør vi booke ei ekstra uke. Jeg er svært påvirkelig og det er mulig jeg bare hulker og surkler mer, MER. etter 10s. Noen ganger lønner det seg å høre på sine fordommer. Noen ganger er det en grunn til at de eksisterer.

      Slett
    3. Nesj. Ikke kast bort tiden på Jojo. Jeg har lest et helt halvt år, underholdende, ja, men så full av klisjeer at den blir ufrivillig morsom. Jeg holdt på å le meg i hjel på slutten da det var meningen at man skulle gråte...

      Slett
    4. "Meningen at man skulle gråte" er litt sånn tja, tenker jeg. Moyes er populær fordi hun berører hundretusenvis av norske lesere, og så er det vel slik at jo flere bøker man har lest jo lettere har man for å se hva som er klisjeer, men klisjeer er jo klisjeer av en grunn. Jeg vil bli storligen forundret om Ingalill leser Moyes og lar seg berøre av teksten slik at hun hulker, men å avvise bøker fordi at snobbepolitiet tar avstand fra det er en uting. Les selv, slik du har gjort - og så kan man mene noe. Man kan godt velge bort bøker, det gjør man jo hele tiden, men å mene noe om de bøkene man ikke har lest, det syns jeg man skal slutte med, og med man mener jeg meg, og alle andre som driver med slikt.

      Slett
    5. Selvfølgelig kommer klisjeene et sted fra, men der de kom fra hadde de ennå ikke rukket å bli klisjeer. Alle bøker inneholder klisjeer, det er når det blir for mange av dem at det blir irriterende. Jeg tilhører hverken bok- eller musikkpolitiet, men mener like fullt at man ikke trenger å bruke tid på Et helt halvt år hvis man ikke liker bøker hvor klisjeene står i kø. Det har ingenting med noe snobbepoliti å gjøre. Det jeg lo sånn av var forresten den utilsiktede moralen i boka. Hvis jeg ikke husker feil arvet hovedpersonen en liten pengesum, og veien fra arven til slutningen som følger ble for fristende: "Hvis du er fra arbeiderklassen og har mistet jobben din, kan det lønne seg å bli forelsket i en rik fyr som er lam fra halsen og ned og som ikke lenger ønsker å leve".

      Slett
  5. Jeg har lest den først og tenkte at nå har jeg jo lest den, så jeg trenger ikke fortsett med neste. Men nå ble jeg litt i tvil :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tja, hvis du ikke var nysgjerrig på hvordan det gikk med alle, så trenger du sikkert ikke å hive deg over denne :-)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…