Gå til hovedinnhold

Jojo Moyes : Etter deg : Bastion, 507 sider


Publisert i Altaposten 3. november 2015



Hjerte og smerte i London

Jeg må starte denne anmeldelsen med å innrømme noe. Det har seg slik at dette er fortsettelsen til den populære boka Et helt halvt år. Men jeg var så full av fordommer (og fordommer fordummer) at jeg tenkte at Et helt halvt år ikke var noe for meg. Jeg hadde fått den fra forlaget, og jeg hadde lest de to første sidene, men så ga jeg den bort og tenkte at jeg aldri skulle lese en Jojo Moyes bok.

Men så ble boka liggende på bestselgerlistene i måned etter måned og det var kun Jojo Moyes neste bok, Den ene pluss en, som klarte å skyve Et helt halvt år ned fra førsteplassen. Så jeg lånte boka, leste den og konkluderte med at den var riktig så underholdende. I første bok blir vi kjent med 27 år gamle Lou Clark som bor i en liten by nær London. Lou jobbet som personlig assistent for ryggmargskadde Will. For de som ikke allerede har lest Et helt halv liv skal jeg ikke avsløre hvordan første bok sluttet, men det gir også store begrensninger i hva jeg kan skrive om denne boka.

I Etter deg er det fremdeles Lou som er hovedpersonen og vi følger mange av de samme menneskene vi kjenner fra før. Lous foreldre får større plass , mens lillesøsteren blir mindre viktig. Foreldrene til Will og deres nye liv får vi også et innblikk i, og det virker troverdig. Lou er blitt to år eldre og hun har flyttet til London der hun jobber i en bar på flyplassen. Hun er deprimert og vet ikke hva hun skal bruke livet sitt på. Hun føler at hun sitter fast og hun avslutter stadig oftere kveldene med store inntak av alkohol. En slik natt går hun opp på taket på bygningen der hun bor, og noe skjer som snur opp ned på livet hennes.

Historien er ganske forutsigbar, men Moyes trykker på de riktige følelsesknappene. Enkelte scener var så spennende at jeg holdt pusten, mens andre var så sørgelig at jeg måtte snufse litt. Når leseopplevelsen blir slik kan jeg ikke konkludere med annet enn at forfatteren har klart å underholde meg, og siden dette er en underholdningsroman er målet oppnådd.


Terningkast 4


Kommentarer

  1. Hmmm...hadde ikke tenkt å lese bok to jeg, men kanskje jeg må det likevel da. Jeg leste bok en og det var helt grei forutsigbar underholdning og noen ganger er det det man er på utkikk etter, men har ikke kjent på noe behov for å lese mer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Heisann og lenge siden sist!

      Jeg syns det er fin underholdning, og liker Jojo Moyes godt etterhvert. Men jeg ville aldri funnet på å anbefale den til "alle", selv om mange elsker henne.

      Slett
  2. Jeg stiller i rekken av fordommer... Ikke lest ei Jojo bok... Jeg hadde heller ikke lest noe fra Ari Behn før idag. Må som deg innrømme - fordommer fordummer. For som du likte Jojo så likte jammen meg jeg Ari's Trist som faen. Konklusjonen må være at grunnløse fordommer er det kun vi lesere som taper på. Om jeg kommer til å lese Jojo etter dette vet jeg ikke, det er jo så mye bra der ute. Men jeg har lært - at kanskje jeg skal lese, ihvertfall litt, før jeg uttaler meg skråsikkert om andre bøker...jeg ikke har lest... :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du elsker Ari og jeg elsker Jojo :-) Fint for oss at vi er så åpne og fordomsfrie, det blir mer spennede da.

      Slett
    2. Elsker er et noe drøyt ord da Solgunn! Jeg liker Ari - da drar jeg den langt nok. Foreløpig... Så får jeg se, etter Tiger'n i hagen er fortært. Kanskje jeg lover ham evig troskap? Kan aldri vite ;)

      Slett
    3. Du vet at noen av oss finnmarkinger har så lett for å bruke store ord, litt pasjon over oss. Elsker var nok litt drøyt ja, og det gjelder begge forfatterne.

      Slett
  3. Har lest den første boka, så skal nok lese denne også :-) Gleder meg :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, likte du den første er det vanskelig å ikke like denne.

      Slett
  4. Fordummer? Nei du, fordommer er det som gjør til mennesker, muligens dumme mennesker, likevel, jeg moderer herved utsagnet ditt - (kommentarfelt har denne makten) - til - Fordommer bør utfordres - .
    Når det er sagt - kan du bare sette igang, for alle mine om Moyes eksisterer i beste velgående. Jeg leste forøvrig - Trist som Faen - kun for utfordre/underbygge fordommer, men det hadde jeg egentlig ikke tenkt å nevne før Mariannes kommentarfelt.

    Moyesfordommer:
    Hun skriver dårlig. Hun skriver forutsigelig. Det er svulstig, pompøst og manipulativt. Mer: Lettvint + det mest manipulerende plottet av alle - doomed love. Det funker hver gang. Spiller ingen rolle om det er vampyr/varulvgreier - eller rl - med - vel det kan jeg ikke nevne uten å spoile. Starcrossed Lovers osv. Sikkert mer, men plutselig begynte jeg bare å tenke på Ari Behn - så da må jeg skifte kommentarfelt.
    Men - hvis hun holder seg - hvis folk fremdeles leser henne om 50år - skal jeg få noen på hjemmet til å høytlese for meg...

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei altså, jeg mener at fordommer fordummer. Og når man på grunn av fordommer ikke er åpen for en hvilken som helst opplevelse, det være seg kulturelt eller noe annet - så går man glipp av noe, og det er fordummende.

      Jeg kan lese Moyes høyt til deg på Lillehammer. Noen sider bare?

      Slett
    2. Isåfall bør vi booke ei ekstra uke. Jeg er svært påvirkelig og det er mulig jeg bare hulker og surkler mer, MER. etter 10s. Noen ganger lønner det seg å høre på sine fordommer. Noen ganger er det en grunn til at de eksisterer.

      Slett
    3. Nesj. Ikke kast bort tiden på Jojo. Jeg har lest et helt halvt år, underholdende, ja, men så full av klisjeer at den blir ufrivillig morsom. Jeg holdt på å le meg i hjel på slutten da det var meningen at man skulle gråte...

      Slett
    4. "Meningen at man skulle gråte" er litt sånn tja, tenker jeg. Moyes er populær fordi hun berører hundretusenvis av norske lesere, og så er det vel slik at jo flere bøker man har lest jo lettere har man for å se hva som er klisjeer, men klisjeer er jo klisjeer av en grunn. Jeg vil bli storligen forundret om Ingalill leser Moyes og lar seg berøre av teksten slik at hun hulker, men å avvise bøker fordi at snobbepolitiet tar avstand fra det er en uting. Les selv, slik du har gjort - og så kan man mene noe. Man kan godt velge bort bøker, det gjør man jo hele tiden, men å mene noe om de bøkene man ikke har lest, det syns jeg man skal slutte med, og med man mener jeg meg, og alle andre som driver med slikt.

      Slett
    5. Selvfølgelig kommer klisjeene et sted fra, men der de kom fra hadde de ennå ikke rukket å bli klisjeer. Alle bøker inneholder klisjeer, det er når det blir for mange av dem at det blir irriterende. Jeg tilhører hverken bok- eller musikkpolitiet, men mener like fullt at man ikke trenger å bruke tid på Et helt halvt år hvis man ikke liker bøker hvor klisjeene står i kø. Det har ingenting med noe snobbepoliti å gjøre. Det jeg lo sånn av var forresten den utilsiktede moralen i boka. Hvis jeg ikke husker feil arvet hovedpersonen en liten pengesum, og veien fra arven til slutningen som følger ble for fristende: "Hvis du er fra arbeiderklassen og har mistet jobben din, kan det lønne seg å bli forelsket i en rik fyr som er lam fra halsen og ned og som ikke lenger ønsker å leve".

      Slett
  5. Jeg har lest den først og tenkte at nå har jeg jo lest den, så jeg trenger ikke fortsett med neste. Men nå ble jeg litt i tvil :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tja, hvis du ikke var nysgjerrig på hvordan det gikk med alle, så trenger du sikkert ikke å hive deg over denne :-)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …