Gå til hovedinnhold

Inger Ellen Eftevand Orvin : Min lederhund : Ord i Vind, 168 sider

Publisert i Altaposten 21. desember 2015



Ikke bare for trekkhundmiljøet

Hvordan får du et godt forhold til hunden din? Spørsmålet er stilt mange ganger og svarene har vært nesten like mange. Også blant verdens beste hundekjørere er det ulike teknikker og metoder for å få frem det beste i hunden.

Frilansjournalisten Inger Ellen Eftervand Orvin har intervjuet 30 dyktige hundekjørere som har delt erfaringer og kompetanse, og fortalt om sine beste lederhunder. Alle har hatt lederhunder det har vært umulig å glemme. Erfarne ringrever som Ralph Johannesen, Ketil Reitan, Elisabeth Edland, Roger Dahl, Jeff King, Sven Engholm og Harald Tunheim er blant bidragsyterne.

Vi får lese om treningsmetoder og smarte triks. Enkelte historier er rørende, slik som Kjell Brennoddens siste farvel med Mira, mens enkelte historier er nesten utrolige. Den svenske hundekjøreren Taisto Torneus hadde en meget nært og spesielt forhold til en hund han aldri glemmer. DarDar kom til kennelen hans i 1981, og var den raskeste og smarteste hunden han noen gang har hatt. DarDar tok dobbeltkommandoer, og Taisto kunne si ”Først går vi rett frem, så tar vi til venstre”, og DarDar gjorde det. Ikke akkurat dagligdags, verken i Sverige på 1980 – tallet, eller i Norge i dag.

Positiv forsterkning

Positiv forsterkning er en metode som er blitt mer og mer brukt i trekkhundmiljøene de siste årene, og en av mange som bruker det aktivt i dag er Johanne Sundby. Hun er professor i samfunnsmedisin og har kjørt både Finnmarksløpet 500 og Femund 400 flere ganger.

Også Robert Sørlie syns at positiv forsterkning er viktig. Han mener at mange lederhunder blir ødelagte fordi de tuktes for hardt. - Det er ikke hyggelig å samarbeide med en hund som jobber fordi den er redd deg.” sier han i boka.

Kvaliteten og intensiteten på historiene varierer en del. Noen beskriver dramatiske hendelser på en tam måte, mens andre får en nerve inn i hverdagslige situasjoner. Ofte er det hundekjørerens egne uttrykksmåter som kommer frem i teksten, noe som er lett å se for de av oss som har fulgt hundekjørermiljøet noen år.

Det hadde ikke gjort noe om boka var korrekturlest av en med lokalkunnskap om Alta og Finnmark. Det er noen stavefeil på både hundekjørernavn og stedsnavn. Det er bagateller, men det blir som is i rubben for lokalkjente. Det blir et stort pluss for mange flotte bilder, men jeg skulle ønske forfatteren hadde tilført mer spenst og energi der det trengtes. Min lederhund er likevel blitt en interessant og lærerik bok for de som liker hunder og hundekjøring.

Terningkast 4

Kommentarer

  1. Sikkert en bra bok for de spesielt interesserte. Har lest mange bøker om hunder gjennom tidene, og glemmer aldri "Kazan, ulvehunden" fra mine barneår. Godt nytt år til deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Heisann! Kan ikke huske å ha lest Kazan, ulvehunden, men har også lest mange bøker om hunder - alltid :) Godt nytt år til deg også!

      Slett
  2. Jeg er en ivrig forkjemper for mer hundegreier og hundebøker på blogg, så ble derfor ekstra glad da jeg så det var hundebok. Hundebøker basert på positiv forsterkning er mye hyggeligere enn ulve/alfab/flokkbøker, som jeg alltid har innbilt meg var det gjengse i trekkhundmiljøet (som i flere jaktmiljøer). Hyggelig å ta feil. Ei bok jeg godt slumpe til å lese!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er også en ivrig hundebokforkjemper - alle skulle ha blogget om gode hundebøker - alltid! Er også enig med deg i at å lese bøker som kjører på med ulve/alfahann og der taktikken er å kue hunder til lydighet ikke er noe særlig. Passer ikke mine hunder i hvert fall. Blir ærlig talt kvalm når jeg ser hundeeiere som ikke har andre markeringsmuligheter enn de man ALDRI skal bruke.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…