Inger Ellen Eftevand Orvin : Min lederhund : Ord i Vind, 168 sider

Publisert i Altaposten 21. desember 2015

Ikke bare for trekkhundmiljøet

Hvordan får du et godt forhold til hunden din? Spørsmålet er stilt mange ganger og svarene har vært nesten like mange. Også blant verdens beste hundekjørere er det ulike teknikker og metoder for å få frem det beste i hunden.

Frilansjournalisten Inger Ellen Eftervand Orvin har intervjuet 30 dyktige hundekjørere som har delt erfaringer og kompetanse, og fortalt om sine beste lederhunder. Alle har hatt lederhunder det har vært umulig å glemme. Erfarne ringrever som Ralph Johannesen, Ketil Reitan, Elisabeth Edland, Roger Dahl, Jeff King, Sven Engholm og Harald Tunheim er blant bidragsyterne.

Vi får lese om treningsmetoder og smarte triks. Enkelte historier er rørende, slik som Kjell Brennoddens siste farvel med Mira, mens enkelte historier er nesten utrolige. Den svenske hundekjøreren Taisto Torneus hadde en meget nært og spesielt forhold til en hund han aldri glemmer. DarDar kom til kennelen hans i 1981, og var den raskeste og smarteste hunden han noen gang har hatt. DarDar tok dobbeltkommandoer, og Taisto kunne si ”Først går vi rett frem, så tar vi til venstre”, og DarDar gjorde det. Ikke akkurat dagligdags, verken i Sverige på 1980 – tallet, eller i Norge i dag.

Positiv forsterkning

Positiv forsterkning er en metode som er blitt mer og mer brukt i trekkhundmiljøene de siste årene, og en av mange som bruker det aktivt i dag er Johanne Sundby. Hun er professor i samfunnsmedisin og har kjørt både Finnmarksløpet 500 og Femund 400 flere ganger.

Også Robert Sørlie syns at positiv forsterkning er viktig. Han mener at mange lederhunder blir ødelagte fordi de tuktes for hardt. - Det er ikke hyggelig å samarbeide med en hund som jobber fordi den er redd deg.” sier han i boka.

Kvaliteten og intensiteten på historiene varierer en del. Noen beskriver dramatiske hendelser på en tam måte, mens andre får en nerve inn i hverdagslige situasjoner. Ofte er det hundekjørerens egne uttrykksmåter som kommer frem i teksten, noe som er lett å se for de av oss som har fulgt hundekjørermiljøet noen år.

Det hadde ikke gjort noe om boka var korrekturlest av en med lokalkunnskap om Alta og Finnmark. Det er noen stavefeil på både hundekjørernavn og stedsnavn. Det er bagateller, men det blir som is i rubben for lokalkjente. Det blir et stort pluss for mange flotte bilder, men jeg skulle ønske forfatteren hadde tilført mer spenst og energi der det trengtes. Min lederhund er likevel blitt en interessant og lærerik bok for de som liker hunder og hundekjøring.

Terningkast 4

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...

Les mer

Solgunn sitt

Søk i denne bloggen