Gå til hovedinnhold

Ingjerd Tjelle : Sterke krefter. Om blodstoppere, lesere og hjelpere : CallidLagadus : 297 sider

Publisert i Altaposten 22. januar 2016


 En skattekiste av gode historier

Boka innledes med et dikt om bestemor hentet fra den Nordisk Råd nominerte diktsamlingen Gå opp gjengrodd sti av Sollaug Sargon. Dette er en nydelig og treffende begynnelse på et kulturhistorisk spennende og interessant prosjekt. Tjelle har tatt for seg hjelpertradisjonen i Finnmark, og har gitt en stemme til mange av de hjelperne som for lengst er gått ut av tiden.

En langt rekke kvinner og menn med finsk, norsk eller samisk blod har gjennom århundrene brukt store deler av sin tid til å være tilstede for andre mennesker, og bidra til hjelp ved psykiske og fysiske lidelser. Tjelle har gjennom intervjuer og dykking i arkivmateriale funnet frem til de mest kjente hjelperne og gir oss i denne boka deres historie. Vi får også vite hvordan folk i samtiden forholdt seg til dem, samtidig som vi blir kjent med dagens moderne hjelpere. Forskjellen mellom da og nå er tydelig. Før var det for de fleste utenkelig å be om penger for å hjelpe noen, men de som hadde mulighet til det, kunne alltids gi en slant. Dette førte til at enkelte hjelpere hadde like god inntekt som kommunelegen, men dette var penger de ikke ba om – de ble gitt. I dag er det flere av de yngste hjelperne som mener at det er en selvfølge at de krever betalt for tjenestene sine.

Lenins nevø?

Den russiskfødte helbrederen Leonard Løvlund, var født i 1905 med russisk far og norsk mor. Han ble døpt Leonid Uljanov. Til sambygdingen Børre-Steinar Børresen fortalte Løvlund at han var nevøen til den tidligere lederen i Sovjet, Vladimir Iljitsj Uljanov, - Lenin. Løvlund var viden kjent for sine helbredende evner og han var svært populær. På yttersiden av huset hans i Ausertana var det ofte kø av biler, og postmannen bar tungt. Folk hadde hørt om evnene hans, og alle ville ha hjelp.

Både mennesker og dyr

Boka er bygd opp på en slik måte at enkelte historier kommer flere ganger. Det er unødvendig, og kunne ha vært unngått. Det virker også som om det har vært travelt under siste språkvask. Det er en del småord som mangler, noe som er helt typisk når det blir travelt før trykking. Personlig syns jeg det ble litt vel mange historier om kyr og hester som ble frisk etter at en hjelper hadde lest over den, men det er nok mulig at mange andre vil finne nettopp dette spesielt interessant.

Det blir hevdet at tradisjonen med å bruke hjelpere har stått særlig sterkt i Finnmark, og at resten av landet ikke kjenner til disse tradisjonene i like stor grad. Det er nok riktig, men det er også slik at man kan inkludere taterne og skogfinnene fra Finnskogen i denne tradisjonen. De tallrike bøkene fra Britt Karin Larsen om nettopp skogfinnene og taterne forteller om et folk som bruker mye av det samme tankegodset i sin kultur og sin tilnærming til naturmedisin.

Gjennomillustrert

Jeg syns dette var en veldig spennende og velskrevet bok som vekker nysgjerrigheten min i forhold til hjelpertradisjonen. Boka er gjennomillustrert med mange flotte bilder både fra riktig gamle dager, og fra nyere tid. Mange av bildene er lånt fra Fylkesbiblioteket i Finnmark.

At så mange lokale hjelpere er intervjuet, og at mange har våget å stå frem med sine erfaringer, både som hjelpere og som mottakere av hjelp gir troverdighet og styrke til boka. Tjelle prøver ikke å omvende noen og hennes prosjekt med å ta vare på denne folkemedisinske arven er høyst prisverdig!


Terningkast 5

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…