Gå til hovedinnhold

Agnès Martin-Lugand : Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe : Cappelen Damm : 176 sider


Blæh!

Det drypper noen gang noen kommentarer min vei om at jeg gir for høye terningkast til de bøkene jeg anmelder. Jeg forklarer da at jeg er i den heldige posisjon at jeg stort sett kan velge hvilke bøker jeg vil lese og jeg velger bøker jeg tror er gode.  Men nå har jeg lest denne boka, og den er veldig langt unna kvalitetslitteratur. Jeg må innrømme at jeg leste den ferdig kun for endelig å kunne klage og akke over elendig litteratur. Men det finnes mange som elsker denne, så jeg gleder meg nesten til de sure anonyme kommentarene som bruker å dukke opp når jeg ikke har skjønt hvor fantastisk slike nyyyyyyyt, leeeeees og kooooooos deg romaner er. Ikke anonyme kommentarer fra venner og bekjente som liker boka tas derimot imot med takknemlighet, selv om også venner og bekjente kan lire av seg surheter.

Hva handler så dette makkverket om da? Diane mister mannen og sin eneste datter i en bilulykke. De var usannsynlig lykkelige før ulykken, og den vakre mannen hadde hjulpet henne med å bygge opp en bokkafe i Paris. Denne bokkafeen ble drevet av Diane og hennes beste venn, den homofile festløven Felix som passer inn i alle klisjeer om franske homofile menn. Ett år etter ulykken er Diane fremdeles i dyp sorg, og vennen tar seg av alt det praktiske for henne. Familien hennes bryr seg kun om penger og sosial status. Plutselig begynner Diane å tenke på en drøm hennes avdøde mann hadde, nemlig å besøke Irland. Mens mannen levde hadde ikke Diane lyst til å reise. Men nå er det kun denne tanken om Irland som gjør henne i stand til å overvinne apatien og sorgen. Hun reiser til Irland og leier noe hun tror er en øde hytte, og gleder seg over ensomheten og stillheten. Men øde og stille du liksom. Helt overraskende viser det seg at det bor en veldig kjekk mann i nabohytta. Mannen er selvfølgelig både vrien og vanskelig, men han har en stor hund. Og denne hunden vil så gjerne inn til Diane……..Nei, jeg klarer ikke å skrive mer. Og det er mulig boka ikke slutter helt slik vi alle tror – men det er pinadø ikke langt unna.

Boka er vissnok en stor suksess og skal filmatiseres i løpet av kort tid. Gjett hvem som ikke har tenkt seg på kino?

Og hvis jeg skulle ha gitt boka terningkast så hadde det blitt en 2 er! 



Kommentarer

  1. He-he.. Ingen sur kommentar fra meg! Jeg har faktisk -og dessverre- lest denne, men bare nevnt den med fire ord i et samleinnlegg: Liksom mennesker- liksom liv. Jeg er utrolig glad for at jeg slett ikke skal se denne hvis den virkelig skulle bli filmatisert! Noen har kanskje mista både gangsyn og dømmekraft? (Å gå gå til det skritt å lage en film, er definitivt noen hakk verre enn å bomme på et bokvalg ;o)
    Ha ei fortreffelig uke!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, klarer ikke helt å se potensialet i filmen heller - isj til hele prosjektet! Ønsker deg også en fortreffelig uke!

      Slett
  2. Den er grei, Solgunn. Jeg gjør det samme som deg, velger å lese bøker jeg er ganske sikker på jeg vil like - men det hender jeg slumper innom slike "Blæh!" jeg også - og noen få har jeg giddet å blogge om. (Fikk faktisk nokså motmæle på en av dem)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er litt merkelig at de som virkelig er uenig når det gjelder bedømmelsen av slike søtsupperomaner er så veldig sinte, og så veldig anonyme.

      Slett
  3. Noen bøker er så ræva at man rett og slett ikke kan bruke tid på å begrunne HVORFOR de er ræva :-D Det er bare så sabla irriterende og frustrerende å bruke tid på å lese de. Glefs.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, man kan jo ikke bruke tid til begrunnelse - det ligger jo i selve storyen, i hvert fall her. Men da må man høre til de som liker å lese historien for historien sin del, og ikke bare for syntaksen og prefiksene. For dem er jo selve historien ikke så nøye, altså kan hele handlingen gjerne avsløres i en anmeldelse fordi det ikke er hva som skjer som gjør en bok god, det er hvordan den er skrevet - glefs, og grr.

      Slett
  4. Det er alltid de 'koseligste' som blir sintest.
    Boka skal jeg ikke lese. Filmen skal ikke sees. Og jeg merker nå at det er alt for lite sureminer i blogganmeldelsene for tiden. Tror det er på tide å slutte å lese bøker vi tror vi liker og finner oss en sjanger vi kan irritere oss over. Eller det kan dere gjøre. Jeg skal lystlese fram til juni.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe - du, dette var en glipp, men en glipp jeg kjente jeg kunne unne meg fordi jeg så et håp i enden av klisjeene - nemlig å kunne syte offentlig! Men nå er jeg tilbake på rett track igjen. Leser meg opp på de nominerte til U-prisbøkene, og litt jurylesing.

      Slett
  5. Jeg har hverken lest eller hørt om boken. Bare tittelen og utseende gjør jo sitt til at det sansynligvis er en blæ-bok. Hvorfor lese ting man ikke liker når det finnes så mye annet kjekt som feks. Roy Jacobsens to nyeste og ikke minst Havboka av Morten A. Strøksnes

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, du har nok rett og nå er akkurat anmeldelsen min av Havboka ute- og den er jo bare helt strålende.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…