Gå til hovedinnhold

Agnès Martin-Lugand : Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe : Cappelen Damm : 176 sider


Blæh!

Det drypper noen gang noen kommentarer min vei om at jeg gir for høye terningkast til de bøkene jeg anmelder. Jeg forklarer da at jeg er i den heldige posisjon at jeg stort sett kan velge hvilke bøker jeg vil lese og jeg velger bøker jeg tror er gode.  Men nå har jeg lest denne boka, og den er veldig langt unna kvalitetslitteratur. Jeg må innrømme at jeg leste den ferdig kun for endelig å kunne klage og akke over elendig litteratur. Men det finnes mange som elsker denne, så jeg gleder meg nesten til de sure anonyme kommentarene som bruker å dukke opp når jeg ikke har skjønt hvor fantastisk slike nyyyyyyyt, leeeeees og kooooooos deg romaner er. Ikke anonyme kommentarer fra venner og bekjente som liker boka tas derimot imot med takknemlighet, selv om også venner og bekjente kan lire av seg surheter.

Hva handler så dette makkverket om da? Diane mister mannen og sin eneste datter i en bilulykke. De var usannsynlig lykkelige før ulykken, og den vakre mannen hadde hjulpet henne med å bygge opp en bokkafe i Paris. Denne bokkafeen ble drevet av Diane og hennes beste venn, den homofile festløven Felix som passer inn i alle klisjeer om franske homofile menn. Ett år etter ulykken er Diane fremdeles i dyp sorg, og vennen tar seg av alt det praktiske for henne. Familien hennes bryr seg kun om penger og sosial status. Plutselig begynner Diane å tenke på en drøm hennes avdøde mann hadde, nemlig å besøke Irland. Mens mannen levde hadde ikke Diane lyst til å reise. Men nå er det kun denne tanken om Irland som gjør henne i stand til å overvinne apatien og sorgen. Hun reiser til Irland og leier noe hun tror er en øde hytte, og gleder seg over ensomheten og stillheten. Men øde og stille du liksom. Helt overraskende viser det seg at det bor en veldig kjekk mann i nabohytta. Mannen er selvfølgelig både vrien og vanskelig, men han har en stor hund. Og denne hunden vil så gjerne inn til Diane……..Nei, jeg klarer ikke å skrive mer. Og det er mulig boka ikke slutter helt slik vi alle tror – men det er pinadø ikke langt unna.

Boka er vissnok en stor suksess og skal filmatiseres i løpet av kort tid. Gjett hvem som ikke har tenkt seg på kino?

Og hvis jeg skulle ha gitt boka terningkast så hadde det blitt en 2 er! 



Kommentarer

  1. He-he.. Ingen sur kommentar fra meg! Jeg har faktisk -og dessverre- lest denne, men bare nevnt den med fire ord i et samleinnlegg: Liksom mennesker- liksom liv. Jeg er utrolig glad for at jeg slett ikke skal se denne hvis den virkelig skulle bli filmatisert! Noen har kanskje mista både gangsyn og dømmekraft? (Å gå gå til det skritt å lage en film, er definitivt noen hakk verre enn å bomme på et bokvalg ;o)
    Ha ei fortreffelig uke!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, klarer ikke helt å se potensialet i filmen heller - isj til hele prosjektet! Ønsker deg også en fortreffelig uke!

      Slett
  2. Den er grei, Solgunn. Jeg gjør det samme som deg, velger å lese bøker jeg er ganske sikker på jeg vil like - men det hender jeg slumper innom slike "Blæh!" jeg også - og noen få har jeg giddet å blogge om. (Fikk faktisk nokså motmæle på en av dem)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er litt merkelig at de som virkelig er uenig når det gjelder bedømmelsen av slike søtsupperomaner er så veldig sinte, og så veldig anonyme.

      Slett
  3. Noen bøker er så ræva at man rett og slett ikke kan bruke tid på å begrunne HVORFOR de er ræva :-D Det er bare så sabla irriterende og frustrerende å bruke tid på å lese de. Glefs.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, man kan jo ikke bruke tid til begrunnelse - det ligger jo i selve storyen, i hvert fall her. Men da må man høre til de som liker å lese historien for historien sin del, og ikke bare for syntaksen og prefiksene. For dem er jo selve historien ikke så nøye, altså kan hele handlingen gjerne avsløres i en anmeldelse fordi det ikke er hva som skjer som gjør en bok god, det er hvordan den er skrevet - glefs, og grr.

      Slett
  4. Det er alltid de 'koseligste' som blir sintest.
    Boka skal jeg ikke lese. Filmen skal ikke sees. Og jeg merker nå at det er alt for lite sureminer i blogganmeldelsene for tiden. Tror det er på tide å slutte å lese bøker vi tror vi liker og finner oss en sjanger vi kan irritere oss over. Eller det kan dere gjøre. Jeg skal lystlese fram til juni.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe - du, dette var en glipp, men en glipp jeg kjente jeg kunne unne meg fordi jeg så et håp i enden av klisjeene - nemlig å kunne syte offentlig! Men nå er jeg tilbake på rett track igjen. Leser meg opp på de nominerte til U-prisbøkene, og litt jurylesing.

      Slett
  5. Jeg har hverken lest eller hørt om boken. Bare tittelen og utseende gjør jo sitt til at det sansynligvis er en blæ-bok. Hvorfor lese ting man ikke liker når det finnes så mye annet kjekt som feks. Roy Jacobsens to nyeste og ikke minst Havboka av Morten A. Strøksnes

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, du har nok rett og nå er akkurat anmeldelsen min av Havboka ute- og den er jo bare helt strålende.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.