Morten A. Strøksnes : Havboka eller Kunsten å forfølge en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider : Oktober : 315 sider

Publisert i Altaposten 10. februar 2016



Det hemmelighetsfulle havet

Havboka kom ut høsten 2015 og ble en umiddelbar suksess med både Bragepris og godt salg til utlandet.  Men ikke alle satte like stor pris på forfatteren fra Kirkenes og hans jakthistorier fra havet. Dyrevernorganisasjonen NOAH anmeldte Strøksnes – ikke i avisa, men til politiet, fordi de mente at han under håkjerrigfiske begikk brudd på dyrevelferdsloven.

I Havboka følger vi to menns begjær etter å fange håkjerring. Hugo er kunster og bor på Engeløya i Steigen, men har kjøpt tilbake familiens gamle bruk, Aasjordbruket på Skrova. Morten er forfatter og bor i Oslo. De to har bestemt seg for å fange ei håkjerring, og de går til oppgaven med stor selvsikkerhet og høy sigarføring. Ganske snart, allerede etter få sider blir det klart at dette ikke bare er en bok om å fange et monster i havet, men også en bok som trekker veksler på gammel kunnskap fra både nær og fjern. Vi blir godt kjent med begge fiskerne, og vi får litt kjennskap til forfedrenes deres. Vi får lese om lokale vær og fiskeuttrykk, og noe kjenner jeg igjen fra Finnmark. Hvordan man fanger og tilbereder håkjerring får vi også vite, og det er interessant nok, selv om jeg aldri kan tenke meg at jeg får bruk for det. Det er mye kommunikasjon med andre verk, både fra nåtid og fortid, og her lånes fraser, setninger og dikt fra store forfattere og kjente forskere, alltid elegant flettet inn i teksten. På denne måten går forfatteren i dialog med andre verk og andre tider.  


Skaper nysgjerrighet

Hva vet vi om hva som skjer i de store dypene?  Ikke mye viser det seg, og her syns jeg Strøksnes briljerer med sin formidling og sin evne til å gjøre materialet levende:

”Dypet som vi inntil nylig trodde var dødt, yrer egentlig av liv. Det er stummende mørkt, men de fleste arter produserer selv lys, i alle tenkelige farger og varianter, for å lokke eller lure andre. Det blinker og gløder på dypet. Siden langt flere arter lever nede i mørket enn på landjorda, er denne typen språk, altså lyssignaler, den mest utbredte kommunikasjonsform på jorda. I mange soner, tusenvis av meter under overflaten, lever de mest absurde skapninger, som avgir glødende, blinkende, pulserende lys. Mange fisker, som dyphavsmarulken, har en stang som går i bue fra toppen av hodet, eller fra underkjeven, med en lykt i enden som dingler foran øynene”

Virker det ikke helt ulidelig spennende? Jeg blir helt hekta på slikt, og det er jeg visst ikke alene om. Denne boka har samlet toppkarakter fra den ene kritikeren etter den andre, og fremdeles strømmer det på med nominasjoner til litterære priser. Bare den siste uka er Havboka nominert til både kritikerprisen og bokbloggerprisen.

De gutteaktige fisketurene etter håkjerring blir ikke så viktig etter hvert, det er anekdotene og alt det andre boka rommer som gjør boka spesiell. Det er noe pompøst over prosjektet, proppfullt av fakta og litterære referanser som det jo er. Samtidig må det sies at teksten flyter usedvanlig lett – det virker som om det har vært mye medvind i skriveprosessen, og de bølgene som kanskje har vært tilstede må ha vært av den snille sorten.



Terningkast 6

Kommentarer

  1. Flott omtale, kjekt å lese den. Spesielt siden boken ikke falt i smak hos meg. Det er nok noe med all fakta som ble for oppramsende, og en handling som ble litt for eventyrlig etter min smak. Har lært litt etter å ha lest omtalen din, og skal nærme meg boken igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk - du er nå hyggelig! Har ikke lest andres omtaler eller anmeldelser - holder meg borte fra slikt til jeg har anmeldt selv, men nå er det kanskje på tide med en leserunde slik at jeg får oppdatert meg på mottakelsen.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider