Morten A. Strøksnes : Havboka eller Kunsten å forfølge en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider : Oktober : 315 sider
Publisert i Altaposten 10. februar 2016
Det hemmelighetsfulle havet
Havboka kom ut høsten 2015 og ble en umiddelbar
suksess med både Bragepris og godt salg til utlandet. Men ikke alle satte like stor pris på
forfatteren fra Kirkenes og hans jakthistorier fra havet. Dyrevernorganisasjonen
NOAH anmeldte Strøksnes – ikke i avisa, men til politiet, fordi de mente at han
under håkjerrigfiske begikk brudd på dyrevelferdsloven.
I Havboka følger vi to menns begjær etter å
fange håkjerring. Hugo er kunster og bor på Engeløya i Steigen, men har kjøpt
tilbake familiens gamle bruk, Aasjordbruket på Skrova. Morten er forfatter og
bor i Oslo. De to har bestemt seg for å fange ei håkjerring, og de går til
oppgaven med stor selvsikkerhet og høy sigarføring. Ganske snart, allerede
etter få sider blir det klart at dette ikke bare er en bok om å fange et monster
i havet, men også en bok som trekker veksler på gammel kunnskap fra både nær og
fjern. Vi blir godt kjent med begge fiskerne, og vi får litt kjennskap til
forfedrenes deres. Vi får lese om lokale vær og fiskeuttrykk, og noe kjenner
jeg igjen fra Finnmark. Hvordan man fanger og tilbereder håkjerring får vi også
vite, og det er interessant nok, selv om jeg aldri kan tenke meg at jeg får
bruk for det. Det er mye kommunikasjon med andre verk, både fra nåtid og
fortid, og her lånes fraser, setninger og dikt fra store forfattere og kjente
forskere, alltid elegant flettet inn i teksten. På denne måten går forfatteren
i dialog med andre verk og andre tider.
Skaper nysgjerrighet
Hva vet vi om hva som skjer i de store dypene? Ikke mye viser det seg, og her syns jeg
Strøksnes briljerer med sin formidling og sin evne til å gjøre materialet
levende:
”Dypet som vi inntil nylig trodde var dødt, yrer
egentlig av liv. Det er stummende mørkt, men de fleste arter produserer selv
lys, i alle tenkelige farger og varianter, for å lokke eller lure andre. Det
blinker og gløder på dypet. Siden langt flere arter lever nede i mørket enn på
landjorda, er denne typen språk, altså lyssignaler, den mest utbredte
kommunikasjonsform på jorda. I mange soner, tusenvis av meter under overflaten,
lever de mest absurde skapninger, som avgir glødende, blinkende, pulserende
lys. Mange fisker, som dyphavsmarulken, har en stang som går i bue fra toppen
av hodet, eller fra underkjeven, med en lykt i enden som dingler foran øynene”
Virker det ikke helt ulidelig spennende? Jeg
blir helt hekta på slikt, og det er jeg visst ikke alene om. Denne boka har
samlet toppkarakter fra den ene kritikeren etter den andre, og fremdeles
strømmer det på med nominasjoner til litterære priser. Bare den siste uka er
Havboka nominert til både kritikerprisen og bokbloggerprisen.
De gutteaktige fisketurene etter håkjerring blir
ikke så viktig etter hvert, det er anekdotene og alt det andre boka rommer som
gjør boka spesiell. Det er noe pompøst over prosjektet, proppfullt av fakta og
litterære referanser som det jo er. Samtidig må det sies at teksten flyter
usedvanlig lett – det virker som om det har vært mye medvind i skriveprosessen,
og de bølgene som kanskje har vært tilstede må ha vært av den snille sorten.
Terningkast 6
Flott omtale, kjekt å lese den. Spesielt siden boken ikke falt i smak hos meg. Det er nok noe med all fakta som ble for oppramsende, og en handling som ble litt for eventyrlig etter min smak. Har lært litt etter å ha lest omtalen din, og skal nærme meg boken igjen.
SvarSlettTakk - du er nå hyggelig! Har ikke lest andres omtaler eller anmeldelser - holder meg borte fra slikt til jeg har anmeldt selv, men nå er det kanskje på tide med en leserunde slik at jeg får oppdatert meg på mottakelsen.
Slett