Gå til hovedinnhold

Helga Hjorth : Fri vilje : Kagge : 306 sider

Publisert i Altaposten 14. august 2017


Befriende, modig og forløsende!

Helga Hjorth, Vigdis Hjorths yngste søster har skrevet en roman der hun formidler sin opplevelse av å være en del av et litterært univers – uten mulighet for å svare på det hun opplever som usannhet og falske minner.

Høsten 2016 ga Vigdis Hjorth ut Arv og miljø. Utgivelsen skapte mye støy, og var tema for mange debatter både i og utenfor de litterære miljøene. Bølgene var så kraftige at etterdønningene fremdeles kjennes ett år etter,  og med Helga Hjorths roman har debatten blusset opp igjen. Mange mente at Arv og miljø var en selvbiografisk roman, noe Vigdis Hjorth hardnakket dementerte. Hun sa i flere intervju at hvis hun ville skrive en roman om eget liv ville hun kalle hovedpersonen Vigdis, og ikke Bergljot, slik hun hadde gjort i Arv og miljø.

Helga Hjorth har benyttet det samme magiske grepet – det som gjør at man kan skrive selvbiografisk, og likevel kalle det en roman – hun har byttet ut navnene på alle involverte. Dermed er også hun beskyttet av fiksjonen. Hun skriver ikke om sin forfattersøster Vigdis,  men om sin forfattersøster Vera.

Å lese Fri vilje uten å ha lest Arv og miljø først lar seg selvfølgelig gjøre – men denne boka er en direkte konsekvens, og et direkte svar på Arv og miljø. Boka starter slik:

”Vi hadde pleid å være en flokk, vi fire barna i familien. Men det kom aldri til å bli oss fire igjen. Ikke etter at pappa døde. Ikke etter arveoppgjøret, da debet og kredit skulle gjøres opp. Da de to eldste, Even og Vera, fant hverandre igjen etter mange år, og det brøt ut krig. Da Even og Vera gikk mot Ingvill og meg, og det ble to mot to….Tekstmeldingen kom inn mens jeg sto på kontoret. Romanen kommer ut 14. september og vil i alle sammenhenger bli omtalt som en roman. Ta det helt med ro.”

Boka er delt inn i tre deler der den første, Høst, forteller om farens dødsfall, om arveoppgjøret, om eskaleringen i mistro og sinne mellom søsknene og mange tilbakeblikk på barndom og ungdomsliv. Midtpartiet, Livet etter døden, starter med at søstrene til Vera og moren, reiser til Budapest noen dager før utgivelsen av romanen som skal forandre alt. Jeg-fortelleren, Nina har ringt til tredaktøren i forlaget boka skal gis ut på og uttrykt sin bekymring. Forlagsredaktøren svarer : ”Og du må uansett huske på at det er en roman. Navnene deres vil bli byttet ut.”

Selv om søstrene og mora reiste bort for å beskytte seg var det vanskelig å ikke bli en del av dramaet som fulgte utgivelsen av Veras bok. Familiemedlemmer og venner sendte tekstmeldinger og ringte, og behovet for å gi sin versjon av virkeligheten ble påtrengende. I siste del, Hytteliv, blir vi med Nina på skrivekurs på Gyldendal og hun lærer hvordan hun skal komponere en roman. Hun sitter ofte på hytta og skriver og tenker, og hun snakker med hyttenaboene. Hun prøver å forklare, å rette opp. Hun ser i blikkene deres at de har lest den siste boka til Vera, og hun vil ikke at noen skal tro at alt som sto i den er sant. Spesielt ikke det som handlet om faren og hans påståtte overgrep mot Vera da hun var fem år.

Mange av scenene i boka finnes i Arv og miljø, men da med Vigdis Hjorths tolkning. Det er befriende å lese hvordan Helga Hjorth opplevde de samme situasjonene. At søstrene opplever samme situasjon ulikt er naturlig, og jeg skjønner godt behovet Helga Hjorth har hatt for å nå igjennom med sin versjon. Hun har tatt et modig valg, og hun behersker skrivekunsten godt. Her er det spenningstopper, gode metaforer, frempek og høy temperatur. At det er uvanlig å svare på ytringer fremsatt i virkelighetslitteratur gjør bare dette romanprosjektet enda mer modig.


Terningkast 5


Student 2017

Kommentarer

  1. Kjekt å lese omtalen din av denne kontroversielle boken. Som du sier, jeg skjønner godt at lillesøsteren hadde behov for å nyansere bildet storesøsteren har skapt av deres situasjon.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk - det er jo en spesiell bok, og selv nå, noen uker etter lesningen er jeg fremdeles ganske begeistret.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…