Gå til hovedinnhold

Alvoret som forsvant - Alt inkludert av Marit Eikemo på Det Norske Teatret


Alvoret som forsvant

Da Marit Eikemo satte siste punktum i sin fjerde roman visste hun nok ikke at akkurat denne skulle bli gjenstand for et helt nytt programkonsept på Det Norske Teatret. Høsten 2016 ble konseptet Lesingar prøvd ut for første gang, da med Trilogien (2014) av Jon Fosse. Dette ble så vellykket at teatret bestemte seg for å sette opp nye dramatiserte lesninger hver måned gjennom våren 2017. Det startet med Elene Ferrantes  roman Svikne dagar (2017),  deretter var det Ruth Lillegravens diktsamling Sigd (2016), før romanen Alt inkludert (2015) av Marit Eikemo ble satt opp, (Pedersen, 2017).  I denne rapporten skal jeg vurdere hvordan Alt inkludert  av Marit Eikemo fungerte adaptert til scenen, og jeg ønsker å bruke et essay i Liv Lundbergs essaysamling Tekstens etiske øyeblikk fra 2005, samt Med andre ord. En apologi for parafrasen (Skjerdingstad, 2015) for å hjelpe med å vurdere arrangementet. Teorien om parafraser bruker jeg fordi originalteksten blir forkortet og forandret og Skjerdingstad viser på en oversiktlig måte hvordan en slik prosess kan foregår. Jeg bruker også begrepet adaptasjon sammen med parafrasen og det er fordi parafrasen og adaptasjonen virker sammen og kan forsterke hverandre.
Først vil jeg gi et kort sammendrag av romanen, deretter følger et  kort sammendrag av forestillingen som hadde en spilletid på en time og førti minutter. Deretter trekker jeg inn teorien som nevnt over og ser på hva som velges bort og om det finnes arr og sår i teksten som kan være med og vise hva som er tekstens etiske øyeblikk. Jeg trekker inn adaptasjonen og parafrasen og mulighetene dette gir for bearbeiding av tekst, og hva som skjer når valg om kutt i tekst må tas. Jeg ønsker å bruke eksempler fra både boka og fra scenen, og avslutter med en oppsummering av hva jeg har funnet. Spørsmålet jeg stiller i denne rapporten er:  På hvilken måte kan parafrasering og adaptasjon endre Alt inkludert (Eikemo, 2015) slik at tekstens etiske øyeblikk forsvinner?

Hva handler Alt inkludert om?

16. februar ble Alt Inkludert  (Eikemo, 2015) spilt på Scene 3 på Det Norske Teatret, og forestillingen ble bare fremført en kveld. Alt inkludert er en roman som handler om alenemoren Agnes og datteren Maja som er seks år. En sommer flytter de inn i en kjellerleilighet i et hybelhus i en alminnelig norsk by. De har ikke penger, de har ikke møbler, de har ikke nettverk og de har tilsynelatende ingen fortid heller. Det er Agnes som forteller, og gjennom hennes synsvinkel får vi historien om noen måneder i hennes og datterens liv. For å innrede leiligheten så billig som mulig benytter de seg av Finn.no og gjennom transaksjoner på Finn blir Agnes kjent med nye mennesker, blant annet politimannen Rune som stadig dukker opp med nye møbler til den lille familien. Maja bruker store deler av dagen på å spille dataspill, hun har en liten DS-spiller hun bærer med seg overalt, og Agnes bruker store deler av sine dager på å spille Candy Crush på mobiltelefonen sin. Forskjellige naboer spiller større eller mindre roller i livene deres, og flere gir uttrykk for bekymring for Maja, noe Agnes ikke helt forstår. Når nettet begynner å snøre seg sammen rundt Agnes, med en lærer som er bekymret for Majas helse, med en nabokone som ikke lenger tror på Agnes planer om kjøp av leilighet, og med politimannen Rune som plutselig skal ha tingene sine tilbake, begynner det å  brenner under føttene på Agens og romanen slutter med at hun og Maja setter seg på toget til et nytt sted.




Lesing av Alt inkludert

Fem stoler sto  oppstilt i en svak bue på en scene, og fem skuespillere kom og inn satte seg på stolene. Jeg nevner skuespillerne slik de satt på scenen: Lengst til venstre satt Nina Woxholtt som spilte nabodama Frøydis og bloggeren Cillemamma. Ved siden av henne satt Kari Varjord som hadde stemmen til 6 år gamle Maja.  I midten satt Ellen Birgitte Winther, og hun hadde stemmen til Agnes.  Frank Kjosås satt ved siden av henne igjen, og han spilte politimannen Rune og mannen til Frøydis. Helt ut til høyre satt Paul Åge Johannesen som spilte organisten. I tillegg hadde Johannesen ansvar for komping og å holde frem en mobiltelefon som viste et Candy Crush spill hver gang dette ble tema. Publikum satt spredt på de fire første radene, og det var omtrent 20 publikummere i salen, og publikum satt spredt på de fire første radene.
I løpet av fremføringen var det overraskende mye humor, handbevegelser, smil, tonefall og blikk fra skuespillerne som leste fra boka. Publikum ble allerede fra starten engasjert,  og en mann på første rad begynte få minutter ut i forestillingen å klappe høyt i hendene av begeistring, samtidig som han prøvde å interagere med skuespillerne. Han svarte på åpne spørsmål, han hadde mange utbrudd, ropte ofte nei,  og han tok også aktivt del i handlingen når det skjedde noe i teksten som han reagerte ekstra sterkt på. Et eksempel er når Agnes og Maja er på badetur med Rune. Plutselig blir Agnes oppmerksom på at det står en naken mann noen meter unna Maja. Han blotter seg og onanerer. Maja er redd, og Agnes ønsker at Rune skal få tak i mannen. Men politimannen Rune, som er gift, og klar for familieferie i syden dagen etter, lar mannen slippe unna. Han ønsker ikke at noen skal vite at han er på badetur med Agnes og datteren.  Da roper mannen fra publikum ut i salen;” Fy, nei fy asså, det går ikke. Det går bare ikke”. Det virker i perioder som om mye av oppmerksomheten fra publikum, og fra scenen ble rettet mot denne mannen på første rad, men samtidig var det ingen  av skuespillerne som ramlet ut av rollen sin. Man kunne se blikk og ansiktsbevegelser  fra scenen når mannen ble ekstra intens, og på en måte ga den begeistrede og lett berørte tilskueren en ekstra dimensjon til forestillingen. Det er flere som har undret som over om den hudløse mannen på første rad var en del av forestillingen, og det var han ikke.
Jeg hadde lest boka før jeg kom på forestillingen, og la derfor merke til at mange scener var tatt ut, spesielt scener der Maja viste tegn til å ikke trives, eller der Maja ble oversett av moren. I løpet av de ti siste minuttene av forestillingen forlater skuespillerne stolene sine en etter en til det bare er Agnes og Maja igjen. Publikums reaksjoner både under forestillinga og etter at den var ferdig viste tydelig at de var fornøyd.


Hva skal velges bort?

Skuespillerne leste ikke hele boka, det ville ikke ha latt seg gjøre på en slik forestilling når boka er på 319 sider.  Det er mange kapitler som ikke er med, og også setninger i korte scener er tatt ut.

Medieadaptasjon er overføring og tilpassing av en historie fra ett medium til et annet, f.eks. fra bok til film, eller fra tegneserie til dataspill eller fra dataspill til film. Det er en bearbeiding inn i et annet medium. En adaptasjon kan også oppfattes som en etterligning (imitasjon), eller som et forsøk på å skape en ekvivalens mellom det første verket og det andre, medieadapterte. Adaptasjon er både en prosess og et produkt. (Ridderstrøm, 2016)

I Lesingar er Alt inkludert (Eikemo, 2015) adaptert til scenen, og mye er tatt bort, og noe
er lagt til. Dette gjelder oftest Maja som kommer med replikker som ikke står i boka, og mange stønn, huffinger og andre lyder som er med og påvirker hvordan teksten oppfattes. Enkelte plasser er teksten endret slik som når det i boka står: ”Eg sjekka ”Møbler gis bort.”(Eikemo, 2015, s.18), og hovedpersonen Agnes sender den første sms-meldingen til politimannen  Rune. De etablerer en kontakt og blir enige om at Agnes skal komme til han for å hente et møbel. Denne situasjonen blir spilt ut på en annen måte på scenen. Mens Agnes leter på Finn.no etter møbler bryter plutselig en mannsstemme inn og sier:  ”Sjekk møbler gis bort”  – og noen sekunder etter blir det en telefonsamtale mellom Agnes og Rune, til stor latter fra salen, på grunn av fakter og stemmebruk, og øyekontakt med publikum. Skjerdingstad skriver om parafrasen:

Parafrasen gjengir en annens standpunkt eller perspektiv på et emne […] Men uavhengig av om identifikasjonen betraktes som grunnleggende farefull eller som dannende, så vil ulike aspekter også ved grunnteksten formelle karakter betones og andre dempes gjennom arten av identifikasjon, assimilasjon eller språklig modus så som for eksempel fonologiske, leksikalske, dialektale eller for den del psykososiale forhold.” (Skjerdingstad, 2015, s. 151)

Skuespillerne setter sitt sterkt personlige preg på teksten, og hvordan de gestalter rollen er med og former publikums oppfating av karakterene. Nina Woxholtt som leste replikkene til bloggeren Cillemamma leste hennes replikker med en umoden, barnlig og pipete stemme, noe som førte til god stemning blant publikum, men dette er Woxholtts tolkning av Cillemamma, en annen skuespiller kunne ha tolket henne på en annen måte.  Det legges inn latter og stemninger i opplesningen som ikke nødvendigvis faller naturlig for de som har lest boka.  Enkelte setninger blir gjentatt slik de står i boka, men i de fleste scener er noe tatt vekk, og det at det er lagt på en stemme som med sin klang, sitt trykk og sine variasjoner gjør at det tilhøreren får med seg er noe annet enn hva Eikemo skrev og det den som leser boka selv får med seg. Et eksempel fra et møte Agnes har med organisten på kirkegården viser dette:


-Eg har kjærleikssorg, sa eg.
Han såg granskande på meg, sleppte røyken på bakken og stumpa den med skoen som sist, tok den opp igjen og kasta den inn i ein busk.
-Det har vi alle, sa han. (Eikemo, 2015, s.255)


På scenen:

-Eg har kjærleikssorg, sa eg.
Latter fra organisten
-Det har vi alle

Latteren til organisten tilfører noe helt nytt til scenen, og er et eksempel på at den som parafraser også har makt. Skjerdingstad skriver at ”Parafrasen inngår dermed også i et symbolsk maktspill: allerede det å velge noe ut for formidling eller parafrasering og å utelate noe annet er å utøve makt.” (Skjerdingstad, 2015, s. 165). Regissøren, eller skuespilleren har lagt til en latter som endrer måten teksten blir oppfattet, og selv denne lille handlingen er å utøve makt. Den som har mulighet til å endre, til å legge til og til å utelate utøver makt i det øyeblikket valget blir tatt og gjennomført. Kanskje er det ikke alltid bevisste valgt, men når man trekker fra eller legger til endres noe i teksten som får betydning for hvordan publikum oppfatter sluttproduktet.


Tekstens etiske øyeblikk

Når en roman skal adapteres til scenen må det tas en rekke valg, blant annet om hva av den originale teksten som skal være med. I denne adapsjonen er det Majas historie det går på bekostning av, og noe av alvoret i teksten er blitt borte. I boka blir det lagt stor vekt på Agnes sine transaksjoner på Finn.no og det er mange komiske elementer som blir spisset med skuespillernes agering. Hvis det var Majas historie det var lagt vekt på ville stemningen i salen vært en annen. Maja blir i boka fremstilt som et barn som blir utsatt for omsorgssvikt, mens det på scenen er mest latter i forbindelse med Majas bevegelser og innhopp. De som bare blir kjent med romanen gjennom adaptasjonen til Det Norske Teatret kan sitte igjen med et inntrykk av at Maja er en 6 år gammel jente som har det helt greit, mens mange av de som leser boka vil komme inn på tanken om omsorgssvikt, slik flere har kommentert i forbindelse med romanen, (Haugen, 2016, Solberg 2015, Økland, 2015).


Tekstens etiske øyeblikk er det øyeblikket man erkjenner at overgrep og mishandling skjer. […]Leseren kan få økt oppmerksomhet om alle arter og grader av menneskelige overgrep og mishandlinger, deres situasjonelle betingelser, deres karakter av uavendelighet, offerets motstand eller grad av underkastelse, og kan bli i bedre stand til å reflektere over handlingsmuligheter som offeret selv ikke ser. Slik kan vi få skjerpet oppmerksomhet om smerteerfaringer og samtidig erkjenne at vi alle er ofre for hverandre. (Lundberg, 2005 s.16).

Det er mange eksempler i boka på scener der Maja blir utsatt for det mange vil kalle omsorgssvikt, og det er mulig å lete etter tekstens etiske øyeblikk, og også å finne det. Moren er opptatt av dataspillet sitt, hun vil runde neste nivå og tiden bare forsvinner fra henne. Maja blir funnet sovende alene ute, hun oppholder seg store deler av sommerferien på lekeplassen som er blitt annektert av byens alkoholikere, hun har hele tiden vondt i magen, men moren vil ikke gå til legen med henne, og vil heller kjøpe medisin på Ebay. I essayet Tekstens etiske øyeblikk (Lundberg, 2005) vier Lundberg mye oppmerksomhet til Victims and the Postmodern Narrative or Doing Violence to the Body: An Ethic of Reading and Writing av Mark Ledbetter (1996). Hun ser nærmere på hans spesielle lesemåte og hun prøver det selv ut på flere norske tekster blant annet Kjærlighet (1997) av Hanne Ørstavik og Professor Andersens natt (1996) av Dag Solstad. Adaptasjonen av Alt inkludert (Eikemo, 2015) som vi får på scenen tar fra tilskueren muligheten til å bli kjent med det som Lundberg kaller for ”tekstens etiske øyeblikk”, og dermed mister publikum en mulighet til å få en skjerpet oppmerksomhet med erfaringer om smerte og den samtidige erkjennelsen av at vi alle er ofre for hverandre, ifølge Lundberg.

Lundberg skriver om Ledbetters tilnærming til lesning og forståelse av teksten og beskriver den spesielle lesemåten der man skal

registrere den fysiske voldsanvendelse mot karakterene, deretter merke seg arr og spor etter vold og mishandling uttrykt direkte eller indirekte i fortellingen. I tillegg kan man lete etter merker og arr på teksten ellers glatte overflate, finne rifter eller sprekker mellom tekstens harmonisk sammenføyde meningsledd og –nivåer og spørre: Hva skjedde? Hvorfor ble jeg revet ut av fortellingens jevne flyt? Lundberg  2005, s. 17)


Ledbetter og Lundberg skriver at man skal registrere den fysiske voldsanvendelsen, men i tilfellet med Maja, er det ikke nødvendigvis fysisk vold som er det mest slående, selv om enkelte scener i boka (som ikke er tatt med på scenen) kan åpne for tanken om at det har vært fysisk vold tilstede. I Majas tilfelle er det kanskje de psykiske arrene som vises tydelig. Allerede på andre tekstsiden kommer det første arret i teksten som adaptasjonen har utelatt: Eieren av hybelhuset kommer for å hilse på Agnes og Maja:

-For ein varme vi fekk, sa han og rekte fram handa.
-Er det du som er Agnes?
-Eg nikka og vi handhelsa.
- Og dette er Maja sa eg.
Han ruska henne i håret.
-Her får du det fint! Mange ungar å leike med i gata!
Ho trekte seg unna, utan at han tok særleg notis av det.(Eikemo, 2015, s. 6,)

På scenen:

-For ein varme vi fekk, sa han og rekte fram handa.
-Er det du som er Agnes?
                        -Og dette e Maja, sa eg
                        -Hadde eg visst at vi skulle få så fint ver no, ville eg aldri bestilt den turen til Mexico.

Alene virker kanskje ikke denne scenen som noe å legge merke til. Dette gjelder både at Maja trekker seg unna når han rusker henne i håret, og det at dette ikke er tatt med i adaptasjonen. Men når neste lignende scene gjentar seg, og den heller ikke er tatt med på scenen så er det grunn til å merke seg det. Denne gangen er det Majas første møte med naboen Frøydis:

Plutselig strauk ho Maja over håret.
-Snart skulejente!
Maja kvakk og trekte seg unna.
-Eg trudde faktisk du var eldre, sa Frøydis. (Eikemo, 2015, s. 34)


På scenen:

Og du da – snart skulejente
Trodde faktisk du var eldre         


Majas reaksjon på at noen rører ved henne er kan være arr og sårmerker man kan legge merke til. Ved første gangs gjennomlesning av boka la jeg merke til disse episodene med Maja som trakk seg unna all fysisk kontakt med voksne og da jeg var på forestillingen la jeg merke til at disse episodene ikke ble nevnt. Det gjør noe med forståelsen av romanen når man ikke får med seg at Maja trekker seg unna voksne, og senere i romanen ser vi oftere og oftere et ensomt barn. Eksemplet under er fra den siste samtalen Agnes hadde med forfatteren på loftet. Forfatteren er en ensom kvinne som har brukt store deler av sommeren til å se ut av loftsvinduet mot lekeplassen der Maja har tilbrakt sommerferie, alene bøyd over et DS- spill.


                        -Det er best du går ned til henne, så ho ikkje blir sittande og sove i gangen igjen.
-Ho blir vel ikkje sittande i gangen og sove, sa eg trassig.
                        -Det har jo skjedd før, og du veit, folk kan jo begynne å lure, sa ho.
                        -Begynne å lure på kva for noko?
-Om du passar på henne? (Eikemo, 2015, s.234)  


Majas sårmerker kan også være den vonde magen som hun stadig kommer tilbake til og den  rynken mellom øynene som jenter på 6 år ikke bruker å ha, og som læreren hennes er bekymra over, men som Agnes kommenter slik: - ”Jo, men det er jo slik Maja er. Ho har den rynka, sa eg.” (Eikemo,2015, s.306). Det er ikke de store episodene, det er mer mange små scener, som alle er tatt vekk, og det fratar tilskuerne muligheten til å bli kjent med Maja.
”Parafrasen løfter frem og åpner, men derigjennom maskerer den uvilkårlig også; dekker til, fortier og usynliggjør.”( Skjerdingstad, 2015 s. 159) . På scenen er det latteren som sitter løst, alvoret har forsvunnet.
Det er to hovedspor i boka der det ene handler om forbrukermentalitet, hvor lite, eller hvor mye som skal til før man er fornøyd. Det andre hovedsporet handler om å være utenfor et fellesskap, om ei seks år gammel jente som trekker seg unna voksne, som går alene ute i timevis, som ikke blir sett av sin egen mor, men observert av andre. I denne adaptasjonen er Majas historie blitt dekket til, fortiet og usynligjort, mens historien om de voksnes forbrukermentalitet er blitt løftet frem. Tilskuerne til Lesinger av Alt inkludert får med seg noe annet enn de som leser primærteksten. ”Parafrasen tar opp i seg grunnteksten, men gir den også videre med en stemme som alltid er stemt av en annen.” sier Skjerdingstad (2015, s. 165),  og dette stemmer veldig godt med det som har skjedd med i prosessen fra roman til scene i dette tilfellet. Når man forteller en annens historie vil det alltid være ulikt resultat, selv i de tilfellene der man bevisst går inn for å kopiere. Men et øyeblikk er aldri likt det neste øyeblikket, og hvis Alt inkludert hadde blitt spilt på scenen en annen gang ville det igjen blitt en helt ny opplevelse.

Fjerner mulighetene for å finne arr

Når utdrag fra en roman skal leses høyt av fem skuespillere på en scene til et publikum vil det ha skjedd en endring fra utgangspunktet, altså den originale teksten. Både regissøren som bestemmer hva som skal få bli med, og skuespillerne med sine personligheter farger fremføringen og utøver makt. I romanen Alt inkludert  (Eikemo, 2015) følger teksten to hovedspor der det ene dreier seg om forbrukermentalitet, og det andre om en alenemor som ikke klarer å se datteren Majas behov. I Lesingar av Alt inkludert har man valgt bort Majas historie og prioritert transaksjonene på Finn og dermed tatt vekk mye av det opprinnelige alvoret, og muligheten for å finne det Lundberg kaller tekstens etiske øyeblikk. De psykiske belastningene Maja blir utsatt for kan kalles arr, og den som leser boka med et blikk for dette kan finne tydelige arr hos barnet, mens de som var til stede som publikum i salen den ene gangen dette stykket ble fremført mest sannsynlig ikke vil finne disse arrene hos barnet. Det var en gang et alvor i historien, dette alvoret ble borte og slik har den som har tatt dette stykket til scenen tatt valg som gjør at teksten etiske øyeblikk er vanskeligere å få øye på, og alvoret i teksten er borte. Valgene om å fjerne Majas perspektiv har endret sluttproduktet slik at tekstens etiske øyeblikk har forsvunnet.

Litteraturliste

Eikemo, M. (2015). Alt inkludert. Oslo: Samlaget.
Haugen, K. (2016, 24. desember). Det norske hus. Klassekampen. Seksjon bok, s. 2
Lundberg, L. (2005). Tekstens etiske øyeblikk (s. 13-39). Tekstens etiske øyeblikk og andre                 
 essays. Cappelen. Oslo.
Pedersen, B. E. (2017. 3. januar). Leser Ferrante på scenen. Dagsavisen, s. 18
Ridderstrøm, H, (2016, 26. februar). Medieadaptasjon. I Bibliotekarstudentenes nettleksikon               
 om litteratur og medier.
Skjerdingstad, K. I. (2015). Med andre ord. En apologi for parafrasen. I T. Vold, &                     
Ridderstrøm, H. (Red.), I Litteratur- og kulturformidling: Nye analyser og perspektiver . Oslo: Pax.
Solberg, A.A. (2015, 11.september). Livet på Finn – Marit Eikemo legg den norske                              
 kvardagslykka under lupa. Dag og Tid, s. 30.
Økland, I. (2015, 13. september) Gnir poengene inn. Aftenposten, Kultur, s. 10
















Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…