Gå til hovedinnhold

Intervju med Roy Jacobsen - om Rigels øyne, om Russland, om spekulasi og veldig mye annet

Publisert i Altaposten 25. september 




Jeg er på jorda for å skrive romaner

Roy Jacobsen har hatt en eventyrlig suksess med de to første bøkene fra Barrøy, De usynlige og Hvitt hav. Den første boka havnet på kortlisten til Man Booker 2017, en av de mest prestisjetunge litterære prisene i verden. Nå er han aktuell med den tredje boka fra Barrøy, Rigels øyne.

De to første bøkene i serien nærmer seg en kvart million solgte eksemplarer, noe Jacobsen er stolt av.

-Nå er det full rulle fra forlaget med Rigels øyne og det er jeg kjempeglad for. Jeg liker å snakke om bøkene mine og jeg liker at det jeg har skrevet blir lest. Og du vet, man vil jo være vesentlig,  man vil at folk skal lese bøkene man har skrevet. Alle forfattere vil det, men det er mange  som vil være litt dydig. Jeg deltar ikke på alt jeg blir invitert på,  men å reise rundt å ha forelesninger og snakke om bøkene mine – det gjør jeg mer enn gjerne. Jacobsen er en samfunnsengasjert forfatter, og han er opptatt av de historiene som ikke er blitt fortalt.



- Menneskene i nord har hatt stor betydning for den økonomiske utviklingen i Norge. Frank A. Jenssen har regnet på dette og funnet ut at det kan dreie seg om verdier som er hundre ganger det som er kommet inn sammenlignet med oljen, men fordelt på lengre tid. Disse verdiene er nå i Bergen, i Lübeck og de andre hansabyene. Men de menneskene som skapte disse verdiene er stort sett fraværende i økonomisk forstand, og de er heller ikke en del av den offisielle historien. Det er det samme med historien om kystkvinnene. For å utruste en fisker i én sesong krevdes det 390 arbeidstimer. Disse kvinnehistoriene er også underkommunisert.

 Nordland var det fylket som tok imot flest flyktninger under evakueringen i 1944, og han husker historien fra Dønna om en samisk kvinne som ble evakuert fra Finnmark og ble bosatt i et naust sammen med barna. Mannen hennes ble gal, og ble igjen i Tromsø, og kvinnen forelsket seg etter hvert  i en mann fra stedet. Jacobsen er vokst opp med historier om flyktninger og han hørte om russefangene som bygde veier og jernbaner i nord, men heller ikke dette er noe det snakkes mye om. Det døde flere russere på norsk jord under krigen enn nordmenn og han mener vi har mye å takke russerne for. Han er glad i Russland, og har besøkt landet en rekke ganger. På en reise med den transibirske jernbanen møtte han en gang en russisk offiser som han begynte å prate med. – Det var i Krasnojarsk, og det var en masse soldater som omringet toget. Jeg begynte å snakke med en av offiserene på engelsk og da han skjønte at jeg var fra Norge sa han : Vi befridde Nord-Norge under andre verdenskrig. Jeg tok han i hånda og sa Spasiba, og da begynte han å grine. Det var rørende.


Spekulasi, maroder og hengsule

Det er mye dialekt i bøkene fra Barrøy, og trilogien er oversatt til en rekke språk. – Oversetterne har en del utfordringer både med alle dialogene som er på dialekt, og de gammeldagse maritime uttrykkene. Oversetterne kan ikke oversette dialekt, det er nordnorsk, og det fungerer bare på norsk. Men gammeldagse maritime uttrykk finnes jo i mange andre land, og selv om oversetterne i utgangspunktet ikke kjente begrepene så har de lett frem de gamle uttrykkene som ble brukt på deres språk. Det syns Jacobsen er morsomt.


Skrivesperre og andre gode forfattere

Han har ofte skrivesperre, men de er kortvarige og han frykter dem ikke. I løpet av en roman har han det han kaller for fortvilte øyeblikk ca. 25 ganger, der han tenker at nå skjer det ikke noe. Og da flytter han på seg. Han har en hytte i skogen utenfor Oslo, og så har han en hytte på Dønna. Når han er i flytsonen så noterer han hele tiden. Han står opp om natta og noterer ned ting. Han må følge med. Nå, en ukes tid etter at den foreløpig siste boka om Ingrid Barrøy kom ut,  skjer det ingenting. Det er tomt. Men han har tillitt til at det dukker opp noe, det bruker å gjøre det når lanseringsperioden er over. Men han har også opplevd å være ferdig med en bok, og måtte droppe all lansering. Når det strømmer på gjelder det å være på hugget.

-  I en periode kan jeg leve godt uten å skrive, jeg kan reise og oppleve ting - men jeg må skrive. Jeg er på jorden for å skrive romaner. Jeg kan ikke leve uten å skrive.


Han lærte seg tysk for å kunne lese Günter Grass på originalspråket, og islandsk for å kunne lese alt av gamle islandske sagaer på originalspråket. Blant de han var på oppløpssiden sammen med på Man Booker trekker han  frem Dorte Nors fra Danmark og Amos Oz fra Israel som forfattere han liker godt. Og selv om han er glad i korte bøker finnes det unntak – Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Márques, den kunne bare fortsatt for hans del.

-       Jeg skriver bøker jeg sjøl liker å lese – naturlig nok og jeg skriver bevisst med en avstand fordi jeg vil at leseren skal få lov til å dikte litt selv også. Jeg bruker mye tid på stryke i egen tekst.

Å møte leserne sine

Etter å ha vært noen timer i selskap med Jacobsen, spasert litt rundt i Alta der han hilste på kjente og ukjente og signerte bøker til de som ønsket var spørsmålet om han likte å møte leserne sine en smule overflødig.

- Om jeg liker å møte leserne mine – ja det gjør jeg!  I begynnelsen var jeg litt sjenert og rar, men etter hvert har jeg jo lært en del. Jeg har akkurat vært i Bergen, Trondheim, Kristiansand og Stavanger for å snakke med bokhandlere. Og det gjør jeg mer enn gjerne.  Når jeg skriver, da gjør jeg ingenting slikt. Det blir jeg forstyrra av. Det er ikke det at jeg misliker det, men jeg kan ikke bare dra til Trysil en dag, og så er jeg inni det igjen. Da må jeg bruke en to, tre dager for å komme i sving igjen.


Partisanen Henrik

I Rigels øyne dukker Henrik opp. Han er partisan, og løst basert på en av personene tidligere øverstkommanderende i Nord-Norge, Tønne Huitfeldt skrev om i De norske partisanene i Finnmark 1941 – 1944. Huitfeldt leste seg opp på Finnmarks krigshistorie og han var rystet over skjebnen partisanene fikk etter krigen. Jacobsen mener at heller ikke historien om hva som skjedde med partisanene er en del av vår kollektive bevissthet. Det var de som led mest, de som utrettet mest, og de fikk den dårligste behandlingen.

Blir det en fjerde bok om Ingrid fra Barrøy?

 - Ja, kanskje svarer han med et lurt smil. - Men bare kanskje. Jeg vet ikke om jeg får det til. Og hvis jeg ikke får det til, så  kan jeg ikke gi det ut. Jeg må kunne stå inne for det. Da jeg var ferdig med De usynlige kjente jeg at her er det mer.  Vanligvis er jeg drittlei når jeg leverer fra meg en bok, men det skjedde ikke denne gangen. Jeg har mer eller mindre vokst opp med dette stoffet. Har vært på Helgeland hver sommer, og har bodd der i lange perioder og jeg lærer stadig mer, og blir interessert i stadig flere ting. Så skrev jeg Hvitt hav, og den gikk jo også bra, og jeg føler at jeg ikke er helt ferdig nå heller. 

Helt på tampen fikk jeg lagt inn et lite ønske om at Henrik skulle dukke opp i den fjerde boka, og selv om jeg ikke fikk noen lovnader, så har jeg et håp om å treffe Henrik igjen i neste bok, for som Jacobsen avsluttet med: Henrik e jo ikke dau!

Da vi var ferdig med skravlinga måtte sjefen på Studenhuset City ta et bilde av oss, og jeg var så fornøyd med den trivelige samtalen at jeg ikke helt klarte å slutte å smile. 



Kommentarer

  1. Har gledet meg til å lese dette helt siden du fortalte at intervjuet ditt med Roy Jacobsen kom på forsiden av Altaposten! :-) For et herlig intervju! Takk for at du delte!

    Spesielt liker jeg når forfatteren sier dette:
    "Jeg skriver bøker jeg sjøl liker å lese – naturlig nok og jeg skriver bevisst med en avstand fordi jeg vil at leseren skal få lov til å dikte litt selv også. Jeg bruker mye tid på stryke i egen tekst."

    Det er klart at vi som lesere lever oss inn i teksten med det vi har av levd livserfaring fra før av! At forfattere gir rom for dette i bøkene sine, går rett hjem hos meg. Jeg misliker alltid når forfattere tvinger oss til å ta et standpunkt, tvinger oss til å ta SITT standpunkt ... Det gjør ikke Roy Jacobsen! Men enkelte kritiserer ham for ikke å gå dypere inn i persongalleriet. For meg handler dette om valg av fortellergrep - ikke om manglende evne til å tegne dyptpløyende psykologiske portretter. Helgelandsfolket - og særlig øyfolket - var et folk av få ord. Det preger dialogene, og det preger folket. De er pragmatiske. Enten ble de hardføre av det tøffe livet i havgapet, eller så "bukket de under" (dvs. fikk nerveproblemer, slik flere i Barrøy-bøkene jo fikk). Som regel reiste de seg igjen, men slik gikk det nok likevel ikke alltid ...

    Roy Jacobsen er jo bare nødt til å skrive mer om Barrøy-folket! Noe annet går bare ikke an! :-) Jeg VIL vite hvordan det går med familien etter hvert som de tvinges til å flytte fra øyene der ute i havgapet! Jeg vet at akkurat denne delen av historien opptar ham veldig. Han kom inn på dette på et arrangement på Litteraturhuset for noen år siden (2. oktober 2013 om havet, fisken og folket - sammen med Frank A. Jenssen) - jeg skrev i sin tid om dette på bloggen min - http://rosemariechr.blogspot.no/2013/10/havet-fisken-og-folket-roy-jacobsen-og.html

    Når jeg elsker bøkene om Barrøyfolket, handler det overhodet ikke om å ha hatt en bestemor på Helgelandskysten. Det handler derimot om at fordi min farsslekt kommer fra dette området i vårt landet, er jeg selvsagt ekstra interessert i å lese om det. Men Barrøy-bøkene står på egne bein! Dette er god litteratur! Nå er til og med resten av verden interessert i bøkene hans! Ingen har blitt nominert til Man Booker International Prize tidligere! Det er sikkert noen som hadde fortjent å bli nominert, men det var han som ble det først. Jeg er helt sikker på at dette vil komme andre norske forfattere til gode etter hvert. For norsk samtidslitteratur holder et meget høyt nivå, og det er det på tide at flere der ute i verden oppdager!

    Igjen takk for at du delte, Solgunn!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tall selv for en lang og grundig kommentar. Måtte inn på bloggen din for å lese om møtet mellom Frank A. Jenssen og Roy Jacobsen, og det var en veldig grundig omtale - trengte ikke å være der, fikk alt med meg nå, perfekt! Ellers er jeg enig med deg i at det er et høyt nivå på norsk samtidslitteratur, og heldigvis er det mange både her og i utlandet som har oppdaget det. Men det er klart, en internasjonal Man Booker nominasjon - og til og med på kortlista, det gir ringvirkninger for både forfatteren selv og andre rundt ham.

      Det blir nok en fjerde bok, syns det ligger ganske nært å tro det i hvert fall.

      Slett
  2. Veldig bra og ikke minst grundig avis- og blogginnlegg. Jeg har ikke lest noe av Jacobsen selv ennå, men forstår nå at dette er en forfatter jeg faktisk må undersøke nærmere. En norsk Man Booker-nominert forfatter er ikke dagligdags. Heldig du som fikk møte forfatteren personlig! Jeg hørte ham på forfattermøte i Stavanger der han promoterte sin siste bok men her må det nok leses kronologisk. De Usynlige skal nå ut av hylla og opp på nattbordet, Så gjenstår det å se om dette er noe for meg. Jeg med min hype-allergi bør nå ha lagt lang nok tid bak meg siden boka kom ut.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk - og ikke tall :) Klart du må lese Jacobsen. Min favoritt er Vidunderbarn - selv om jeg også likte bøkene fra Barrøy. Jeg følte meg ganske heldig som fikk intervjue han ja, skikkelig trivelig type.

      Slett
  3. Yay, Det var da et flott intervju. Lov å smile helt til neste år da.
    Mitt forhold til De Usynlige skal jeg ikke rippe opp i. Trenger ikke bruke alle kommentarfelt under solen til å tute i eget horn. Har notert meg at du sier (har sagt) at bøkene blir bedre og bedre, som betyr at det muligens er håp for meg og Rigel, en gang. Ellers sier jeg som jeg alltid sier når det blir snakk om Barrøy; Jeg likte Vidunderbarn very very godt. Og Internasjonal Booker er big deal!

    (Gleder meg at kommentarfeltet ditt er friskmeldt)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hurra til fungerende kommentarfelt - enig der. Nei, når det gjelder deg og De usynlige, så har du vært ganske klar i dine uttalelser, men det er jo lov å ikke være helt enig med Man Booker komiteen - det er jo ikke første gang du ikke omfavner bøker andre er begeistret over. Men det tror jeg egentlig henger sammen med opprørstrangen din - selv om din slakt av De usynlige kom mange år før nominering, men kanskje ikke før alle gode anmeldelser? Husker ikke. Men liker godt å kjenne en ekte pøbel.

      Slett
    2. Det kan nesten synes som om du mener jeg ikke liker De Usynlige med vilje, fordi den fikk gode anmeldelser og jeg er tenåringsrebelsk? Det ville i såfall vært nesten uhøflig og frata meg all evne til å gjøre opp egne meninger, og samtidig være litt trist for det ville bety at (du tror) jeg gikk til Jacobsen med lukket prebestemt (tillerfobisk) sinn. Not fact. Jeg trodde virkelig jeg ville like boka. Har likt Jacobsen før og alle gode anmeldelsene gjorde meg både entusiastisk og skapte forventninger. Uinnfridde, dessverre.

      Det er jo ikke sånn at jeg er alene i litteraturverden om å ikke falle for De Usynlige,
      hverken blant kritikerstanden eller lesere..

      Slett
    3. Neida, du er ikke alene og du begrunnet godt, så det var ikke det jeg mente med min kommentar, som kanskje var vel intern, jeg hadde episoden med matbestillingen på Litteraturhuset i bakhodet mens jeg humret og skrev kommentar.

      Slett
    4. (setter fnisinga i parentes for å holde det interne ut av den seriøse delen av kommentaren). Altså, skank eller rødspette? Og jeg måtte betale, både i form av svindyr og svinaktig kjedelig, bare fordi jeg ikke ville spise gris. (Hvis det skank er gris), og app. griseri har jeg brukt hele formiddagen på å finne ut, hvem det nå egentlig er som tømmer renseanlegget vårt. Noen liker morra og noen dattera og jeg liker best Renberg, men den får jeg vel neppe lest før jul.

      Slett
    5. Det du fikk servert så ikke noe særlig ut - mye bedre både på Dattra til Hagen og på Ostebutikken. Akk til renseanlegg - jeg kan ikke bidra der, og når det gjelder Renberg - den må jo høres, siden de to første er hørt. Gleder meg til det - men prøver å holde forventningene i sjakk. Forventninger ødelegger gleden syns jeg å huske var et visdomsord .

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…