Gå til hovedinnhold

Ingvild Trøite Johnsen : I et nordnorsk Nøtteskall : Utenfor Allfarvei Forlag : 128 sider

Forlaget advarer om at dette ikke er en bok for sarte sjeler, og etter å ha lest gjennom den tegneglade psykologen fra Sør-Varanger sin ferske humorbok er jeg litt enig. Dette er nordnorsk humor med saftig språk og høy skrattefaktor, i en fin blanding av tegninger og tekst, og det spares ikke på konfekten! Her er bannskap og råhet, og alt serveres med ekte finnmarksdialekt. 

 De fleste oppslagene medfører bevegelse av smilemusklene for leseren, men det er noen som utmerker seg spesielt. Min favoritt er nordnorsk selskapslek, en lek for voksne som det for meg virker som oppstår helt spontant i enhver sammenheng der det er flere enn tre personer samlet. 

I min familie heter det at vi har «bløtkakesamtaler». Man snakker om andre, og så fører det automatisk til at man kommer innpå tanta som bodde i det blå huset en gang i syttiåra, og hun hadde jo en onkel som bodde i andre etasje hos det ekteparet, og hvordan gikk det nå med dattera, og de hadde jo også en nabo, han som alltid hadde brun lue og smilte så pent?  

 

Det er mange oppslag om været, og hvor utfordrende det er når de sørpå melder om at sommeren er kommet til Norge, og finnmarkingene fremdeles har to meter snø å bale med. Den nordnorske barneoppdragelsen får også litt plass, og det er tydelig at Trøite Johnsen har fått med seg at det er stor forskjell på barneoppdragelse i Finnmark og lenger sør. At ungene tidlig blir selvstendig og får grundig kunnskap om livets harde realiteter blir fremstilt med stor troverdighet.  

 

I forordet til boka forteller forfatteren litt om hvordan hun ser på den nordnorske humoren, det røffe språket og den barske naturen. Hun trekker frem vår nære historie med krig, fornorskningspolitikk og overvåking og hvor høyt man som finnmarking må rope for å bli hørt. 


I god humor ligger det ofte mye alvor i bunnen og med denne utgivelsen viser forfatteren at hun er en moden og treffsikker humorist som med hjelp av enkle strektegninger og få ord klarer å treffe mange spikre rett på hodet. 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

E L James : Fifty shades – Fanget, Gyldendal, 555 sider

Moderne legeroman - Publisert i Altaposten 2 4. september 2012 Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk. Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka. Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes. Boka handler om den tjueto år gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian. Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som...

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...