Gå til hovedinnhold

Bisettelsen

Lars Saabye Christensen : Bisettelsen / Publisert i Altaposten 3.10.2008

Et langt gjesp

Bisettelsen er slutten på trilogien som begynte med Beatles (1984) og Bly (1990).
Denne romanen starter med et postkort fra Kim Karlsen, et postkort som på mange måter gir føringer for hva de neste kapitlene skal utsette oss for.
Kim Karlsen ”våkner” fjerde januar 2001, tannløs og uten minner på et hotellrom på Sortland. Kim Karlsen er nå blitt en tynn, utlevd mann på nærmere femti. Han har arr på kropp og sjel, arr han kjenner, men ikke husker han har fått. En mann som må lese i sin syvende sans for å få vite hva han heter, og hvilken adresse han kan kalle hjemme. Vi blir tatt med på en deprimerende og mørk reise, der mange av karakterene i Beatles og Bly dukker opp, noen i nye roller, og vi får på mange måter tatt avskjed også med disse.
Er det døden, gud eller forfatteren som forteller oss hva Kim Karlsen opplever?
Jeg hører ikke til de som synes at det er et kvalitetstegn at teksten i en bok er vanskelig tilgjengelig, eller kjedelig.
Kanskje var forventningene for høye. Spesielt Beatles har en sentral plass i norsk litteratur og jeg hadde sett frem til hyggelige timer sammen med Kim, Seb, Gunnar og Ola. Det jeg fikk servert var en roman som veksler mellom ulike fortellerstemmer, og spesielt de første 200 sidene er slitsomme å komme igjennom. Det føles i perioder som om jeg befinner meg inni hodet til forfatteren, og der er det rett og slett ikke godt å være.
Når et eneste setning inneholder 173 ord (s.109), blir det for mye. Hadde teksten vært engasjerende og gjort meg nysgjerrig på fortsettelsen, ville en slik utmasing av ord kunne blitt tilgitt. Men her blir det bare slitsomt, og i perioder er det veldig vanskelig å ikke legge boken fra seg. Teksten er så full av metaforer og gjentakelser at jeg ble irritert. Og irritasjon er jo heller ikke nødvendigvis et kvalitetstegn når man leser bøker for fornøyelsens skyld.
Hvis man kan snakke om noe høydepunkt i denne romanen må det være de siste 50 sidene. Her er det energi og driv, og hovedpersonene fra Beatles og Bly er tilstede og vi som tørstet etter å få vite hvordan det gikk med våre helter fra Skillebekk får endelig svaret. Men oppturen kommer for sent, og det blir for tynt. I siste kapittel, når bisettelsen har funnet sted, og de som ennå lever går på pub for å ta en øl, trekker jeg likegyldig på skuldrene og rister denne leseopplevelsen av meg.

Terningkast 3

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Alle mot 1 - et program som dyrker og viser frem menn

Lørdagsunderholdning 
Alle mot 1, storsatsningen til NRK samler et stort antall nordmenn foran skjermene, og i kveld, etter å ha sett på programmet flere lørdagskvelder begynte jeg å undres over den underlige kjønnsbalansen for de som utfører konkurransene. Etter å ha foretatt en opptelling syns jeg at resultatet er skremmende. Program 7 er sesongens lavmål med 0 kvinnelige utøvere. Lysten til å se hvordan kjønnsbalansen har vært i de tidligere sendte programmene ble så påtrengende at jeg bare måtte ta en kjapp gjennomgang.

Jeg har tatt vekk eksperimenter der det er mange utøvere, og der det er f.eks to utøvere,  men der begge kjønn er representert. 
Program 1; Knut Johan med kanonball, Thea i kickboxing, Fredric i drifting, Eirik i trommesolo, to franske menn som er paragliderpiloter: Resultat; 5 menn og 1 kvinne.
Program 2; Sigrid i spydkast, Stian i turning, Øystein bilkjører: 2 menn, 1 kvinne. 
Program 3; basespillspillerne Martinius og Ryan, Shuffleboard Ylva, tennisspiller Marle…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Intervju med Tharaniga Rajah og anmeldelse av debutromanen Det er lenge til skumring

Publisert i Altaposten 31.10. 2018


Debuterer med bok om krig mellom samer og nordmenn
Det var i midten av september jeg første gang så navnet Tharaniga Rajah. Hun var en norsk debutant som skulle delta på litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger i en programpost som het Danmark i krig og Sameland i opprør. Jeg skjønte at jeg måtte få vite mer om denne forfatteren, og da passet det jo godt at jeg hadde planlagt en stavangertur akkurat den helga. 
Tharaniga Rajah er født i 1984 i Moi i Rogaland, og hun sier at hun har dobbel identitet, hun er en tamilsk rogalending. Hun debuterer i slutten av oktober med Det er lenge til skumring, en skjønnlitterær utgivelse som i følge forlaget er lagt til en alternativ norsk virkelighet. Norge har utsatt samene for utrenskning og den skandinaviske krigen er over. En mor og en datter flytter til Karasjok for å prøve å bli en del av fellesskapet i den nye samiske staten.Samer fra hele verden reiser til Finnmark for å skape seg et nytt liv der, men den nye…