Milena Agus : Kvinnen fra Månen : Aschehoug 2009 / Bokanmeldelse



For spesielt interesserte? Publisert i Altaposten 28.2.2009

Milena Agus har skrevet tre romaner. Dette er hennes andre roman, men den første som er utgitt på norsk. Boken er en bestselger i Italia og skal filmatiseres av den franske regissøren Nicole Garcia. Det er all grunn til å tro at dette er bra saker, men til tross for dette er ikke jeg overbevist.

Hovedpersonen er bestemor, og det er barnebarnet som forteller historien. Vi er i Italia, nærmere bestemt på øya Sardinia og historien begynner da bestemor var ung, like før andre verdenskrig. Bestemor var vill og vakker, men så intens at mange ble redd henne. Hun skrev blant annet kjærlighetsbrev som var så voldsomme at frierne hennes trakk seg unna. Da familien hadde mistet alt håp om å få den ville datteren giftet bort, dukket bestefar opp. Han kom fra fastlandet, og var for gammel til å bli sendt i krigen. Han fridde til bestemor og hun sa seg villig til å gifte seg med ham. Hun ga sterkt uttrykk for at hun ikke elsket han, og at hun aldri ville bli i stand til å elske han.

”I den høye sengen krøp bestemor sammen så langt unna ham som overhodet mulig, og hun falt ofte ned på gulvet, og når månelyset om natten trengte inn gjennom skoddene ut mot svalgangen og skinte på ryggen til mannen hennes, ble hun noen ganger nesten skremt av denne fremmede som hun ikke visste om var pen eller stygg, siden hun aldri så på ham, og han aldri på henne.”

Til tross for at bestemor og bestefar ikke elsker hverandre, og ikke engang ser på hverandre, har de det temmelig vellykket i sengehalmen. Bestemor blir gravid gang på gang, men på grunn av en nyresykdom klarer hun ikke å gjennomføre noen av svangerskapene. Hun reiser derfor til et behandlingshjem og der treffer hun Veteranen, en mann som skal komme til å spille en viktig rolle i livet hennes fremover.

Milena Agus har tatt i bruk spesielle språklige virkemidler som gjorde at jeg til tider ble ganske forvirret. Karakterene har ikke navn, men blir omtalt som bestemor, bestefar, oldemor, oldefar, tante, onkel, mor og far. Når alle disse opptrer i samme setning fremstår teksten som litt av en røre. Dette ble forstyrrende for min opplevelse av teksten, og jeg måtte stadig vekk lese avsnitt om igjen for å forstå hvem det handlet om.

Boken er søt, og har et muntlig uttrykk som forsterker den banale stemningen i boken. Mens jeg leste denne lille boken ble jeg ikke berørt. Det var først etter at siste setning var lest jeg kjente at denne fortellingen om en forvirrende, spesiell og en smule gal bestemor hadde gitt meg noe.


Terningkast 4

Kommentarer

  1. Hei.
    Det var interessant å se at vi opplevde boka ganske likt. Forvirrende og rar, men litt fin. På en måte. Morsomt - jeg følger bloggen din med stor interesse.

    SvarSlett
  2. Jeg ble jo veldig glad da jeg oppdaget din blogg, og at du mente det samme som meg. Har sett at NRK og Dagbladet har karakterisert boka som; vidunderlig og nydelig, og følte meg veldig alene om å ikke være helt fornøyd.

    SvarSlett
  3. Jeg skjønner at denne boka er litt både-og. Godt den ikke er tykkere! ;-) Uansett skal jeg lese den.

    SvarSlett
  4. Jeg tenker at jeg kanskje skulle ha lest den igjen. Føler at jeg var for kritisk....for jeg husker fremdels bestemor ganske godt altså!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar