En nydelig fortelling
Publisert i Altaposten 1. oktober 2009
Vidunderbarn er historien om Finn og oppveksten hans i en borettslagsleilighet på Årvoll i Oslo på 1960-tallet. Muttern jobber halv dag på skobutikk slik at Finn skal slippe å komme hjem til tom leilighet når skolen er ferdig. De har lite penger, og for å bøte på dette bestemmer muttern at de skal leie ut et soverom. Annonse blir satt inn i Arbeiderbladet, til 50 øre ordet, og flere potensielle leieboere kommer på intervju. Den som slipper igjennom nåløyet er Krisian. Han ser normal ut, og i tilegg har han TV som han gjerne vil plassere i stua. Og da er jo saken avgjort. Samtidig som Kristian flytter inn på det ene soverommet, blir familien utvidet med enda et medlem. Det er Linda som flytter inn. Faren til Finn er død, men før han døde rakk han både å etablere seg på nytt, og å få en datter, Linda. Moren til Linda klarer ikke å ta vare på jenta lenger, og muttern tar ansvar. Finn og mutterns første møte med Linda når hun kommer med Grorudbussen kan godt brukes som et eksempel på Jacobsens underfundige skrivekunst:
”Linda hadde ikke mål og mæle. Hun luktet rart, hadde ugredd, viltert hår og en lugg som hang helt ned i ansiktet. Men hun stakk da hånden inn i mutterns og klemte til rundt to av fingrene hennes så knokene hvitnet. Da brast det igjen for mutteren. Og dette kunne jeg ikke se på lenger, dette grepet som jeg instinktivt skjønte var et grep for livet, som ville forandre det meste, ikke bare i Lindas, men også i min og mutterns tilværelse, et av de grepene som låser seg om hjertet ditt og holder det i en skrustikke helt til du dauer og også er der mens du ligger i grava og råtner.”
Linda er ikke som alle andre, og Finn kjemper for henne i alle leire. Muttern har en del å slite med, vi får ikke vite nøyaktig hva som plager henne, men når romanen er ferdig lest skjønner vi likevel ganske mye. Den lille kjernefamilien har mange utfordringer, og Finns observasjoner er noen ganger skarpe, andre ganger svært banale.
Jacobsen har fanget tidsånden på en overbevisende måte. Her er lykken over å få et fjernsynsapparat i stua, tilbringe sommerferien i telt og få Sunda på brødskiva. For de som vokste opp på 1960 – tallet må dette være spesielt hyggelig lesning. Det er et nydelig språk med lange gode setninger. Boka er godt komponert og selv om det etter hvert er skrevet mange oppvekstromaner fra Oslo, tåler vi flere hvis de holder samme nivå som denne.
Terningkast 6
:-)!!!!
SvarSlettEtter å ha lest "Marions Slør" av Roy Jacobsen, så frister ikke hans bøker..., men denne er kanskje annerledes?
SvarSlettBokdama: Yepp Yepp :-)
SvarSlettGrosko: Vidunderbarn er en helt annen type bok. Marions slør var en (syns jeg) helt ok kriminalroman, hørte den som lydbok. Mens Vidunderbarn er en oppvekstroman, full av kjærlighet mellom mor og sønn og mellom bror og søster. Veldig forskjellig fra Marions slør ihvertfall.
Da skal jeg høre om jeg får låne denne boka av en kollega av meg. Hun syntes, som deg, at det var en fin bok. Takk for tipset! :-)
SvarSlett