Kjedelig krim - Publisert i Altaposten 12. mars 2010
I år 1636 ble en av de rikeste mennene i Nederland drept. Mannen var fritenkeren og vertshuseieren Wouter Winckel. Han hadde en av verdens største samlinger av tulipanløker. På denne tiden var disse løkene verdigjenstander og de mest verdifulle var verd mange millioner kroner etter dagens valutakurs.
Nesten 400 år etter blir den rike nederlenderen Frank Scholler funnet myrdet i sitt hjem i London. I de blodige hendene holder han en tulipanløkkatalog. Årstallet han peker på er 1636. Er det en sammenheng mellom drapene på Winckel og Scholler?
Alec Scholler, Frank Schollers nevø og eneste slektning er den som finner Frank myrdet. Han tror ikke Scotland Yard klarer å oppspore onkelens morder og reiser til Nederland for å søke hjelp hos venner. Alec er en av de mest berømte nålevende kunstmalerne i Europa, og han vasser i penger. Der andre må ta rutefly over Nordsjøen flyr Alec privatfly og kjører rundt i biler med navn som Maserati Quattroporti og Aston Martin. Alec oppsøker onkelens venner for å høre om noen kan hjelpe han med å finne onkelens morder.
Det er korte kapitler der perspektivet hele tiden skifter mellom nåtidens Europa og Nederland på 1600 –tallet. Det historiske bakteppet gir leseren større forståelse for tulipanløkhandelen og tulipanens historie. Akkurat det syns jeg er det beste med boka. Vi lærer en del om en historisk epoke som førte til verdenshistoriens første økonomiske krakk.
Men er dette spennende? Her må jeg dessverre si at det er det ikke. Noe av grunnen til det er at vi ikke får noe forhold til hovedpersonene. Frank Scholler ble myrdet før vi ble kjent med ham, det samme ble Wouter Winckel. Alec Scholler er en glatt overklassefyr som forfatteren ikke lar oss bli kjent med i det hele tatt, og da blir i hvert fall jeg uinteressert i hva som skjer med ham. I tillegg er teksten skjemt av søtladent kliss, følgende sitat kan stå som eksempel:
”Etter at hun hadde trykket ham i hånden, snudde hun seg mot Alec. Hun gispet. Øynene hans var så mørke at de nesten var svarte. Blikket hans boret seg inn i sjelen, avdekket alle svakheter og frustrasjoner.”
Er ikke litt av poenget med kriminalromaner at pulsen skal øke? Her registrerte jeg ingen taktforandringer. I følge forlaget har Daniëlle Hermans fått gode kritikker for denne romanen som er hennes debut, men meg overbeviste hun ikke.
Terningkast 3
Kommentarer
Legg inn en kommentar