Gå til hovedinnhold

John Hart: Det siste barnet – Lydbok, 15 timer og 16 minutt – lest av Haakon Strøm.




Jeg liker John Hart, og hadde store forventninger til denne boka. I begynnelsen var jeg litt skuffet, og fikk skillingvisefornemmelser. Hovedpersonen er en ung gutt som bor sammen med mora. For ett år siden ble tvillingsøsteren borte, og før hun forsvant bodde gutten sammen med mor, far og søster og de var en lykkelig familie. Pappa var snill, mamma var snill, søster var snill, og gutten var snill. Men altså – så forsvinner søster, hun blir dratt inn i en varebil på vei hjem fra skolen. Far skulle ha hentet henne, blir gal av sorg, og to uker etter at jenta er borte, forsvinner også han. Mora og gutten blir kasta ut av det koselige huset deres, og havner i klørne til den rikeste, men slemmeste mannen i hele North Carolina. Han gjør mora til pillemisbruker og rusmisbruker, og altså  - ett år etter er gutten for det meste alene. 

Akk – men så har han en venn som han skulker sammen med, og en dag oppdager gutten spor som kan føre til at søsteren blir funnet – død eller levende. Det blir en helt gruelig spennende historie, og som vanlig med John Harts romaner klarte jeg ikke å gjøre noe annet enn å lytte når jeg først var begynt å høre. Så jeg skjønner de gode anmeldelsene – en 6er fra Bergensavisen og en 5er fra VG. Men ingen slår Daily Mail: En sjelden gang leser man en kriminalroman som gir en lyst til å løpe ut på gata og rope ut hvor god den er. «Det siste barnet» er en slik bok. Den tar strupetak på deg, og slipper aldri taket.»

Kommentarer

  1. Det gleder meg at det har kommet flere Hart på lydbok. Jeg har hørt 3 Harlan Coben i januar, ganske enkelt fordi bibliotekhyllene er kjedelige og utplukkede og jeg ikke har giddet gjøre nok research til å bestille selv. Nå bestiller jeg denne. Til tross for at jeg får pustebesvær av strupetak og vi ikke var enige ang. de 2 forrige Hart vi hørte - (tror det er bare vi som hører på mannen -)

    SvarSlett
  2. Hvis det bare er vi som hører på John Hart så har de andre gått glipp av mye bra - selv om vi ikke har vært enige om hvilken bok som har vært best.

    SvarSlett
  3. Heisann!
    Takk for entusiastisk innlegg! Har akkurat hørt den ferdig, er godt fornøyd og jeg stemmer for at dette er Harts beste!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Berit - en til entusiastisk blogger som liker John Hart - HURRA, og takk for hyggelig kommentar, men altså - det er jo Brødrene fra Iron House som er best.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam