Gå til hovedinnhold

Kaldt i Finnmark



De siste ukene har temperaturen holdt seg stabil rundt minus 20. Og det er kaldt. Jeg har fremdeles ikke sett sola i år - så nå er det 9 uker siden sist. Jeg savner sola, og jeg savner varmen så mye at jeg har bestilt en tur til Playa del Inglès - HELT ALENE, i slutten av mars en gang.

Samtidig liker jeg jo å bo her oppe. Vi ser nordlyset nesten hver kveld vi er ute. Vi kan la hundene springe fritt i skogen om kvelden, og vi har jo strøm som gir lys og varme. Men det er gruelig kaldt. Når øyevippene fryser, og det er helt umulig å gå mot sør fordi vinden blåser imot og den reelle temperaturen er minus 38, og baklengsgåing er det eneste fornuftige, selv om du har ullklær og skuterklær og skinnhua på toppen, da frister det med inneliv og boklesing. Men inneliv og boklesing blir det ikke så mye av. Med seks hunder som trenger å strekke på labban, og som trenger kos og mat og sånn passelig ren hundegård, er det de som må prioriteres. Da er det bare å øke mengden med ull, både under skuterklærne og over ansikt og hender og traske avgårde og håpe at sola snart viser seg her oppe i nord. Jeg har lagt solbrillene mine klar i gangen - håper jeg får bruk for dem i neste uke.

                                Kyra - mammaen til Panda.
                                Panda i farta.
                               Panda har hatt besøk av Malamuten Nanoq - og Panda er raskest, mens
                               Nanoq er sterkest. De er født 3. og 5. juli 2013.

Kommentarer

  1. Huttetu… og jeg som fryser her og synes det e trøttsomt mørkt …i Trondheim. Du gjør jaggu rett i å dra til Playa del Ingles. :) Fine hunder..:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du skal altså ikke klage på være Anita - proppfull av d-vitaminer og gode minner som du er :-)

      Slett
  2. Har sett på tv at dere har det kaldt der i nord, huttetu!
    Flotte hunder du har, de bryr seg ikke mye om kulda ser jeg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, nei hundene bryr seg ikke så lenge de enten kan løpe eller ligge på halm og kose seg i hundehusene sine.

      Slett
  3. OK, da, skjønner at jeg ikke har så mye å klage over rent vinter og temperaturmessig. Jeg blir bare så sur over at det er problematisk å løpe i skogen - ellers er det jo greit. Fint å gå og sånt. Den skinnlua var forresten så fin at du burde vært avbildet på omslaget til Jordmora.
    , og hundene er selvfølgelig vakre.

    SvarSlett
  4. Huttetu, der oppe så det kaldt ut! Men jeg misunner deg! Har kun vært i Finnmark på sommerstid, og har faktisk et sterkt ønske om å komme meg nordover et år på vinteren. Vi har hatt bleike -1 grad her i Stavanger. Ikke noe å skrive hjem om. Jeg reiser nå 3 uker til Canada førstkommende lørdag. Som du forstår ... jeg er et vinter og snø menneske og må ha min dose minusgrader og kulde før jeg blir fornøyd og våren kan innta landet. Fantastiske hunder! Hadde en gordon setter som bare elsket snøen. Tibben min gjorde også det, men han hadde så korte bein - og snøen ballet seg slik i pelsen hans - at det ble litt strevsomt for ham på hytta hvor det faktisk er over meteren med snø på det jevne om vinteren. Forstår du savner sola nå. Det kan bli nok av det meste. Men nordlyset da..vakkert! Forstår behovet for sol og sommer i mars... Alltid kjekt å ha en gulrot der framme :o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tre uker i Canada høres spennende ut, og jeg tror du har bosatt deg på helt gal plass. Finnmark har nok passet mye bedre for deg. Hadde besøk i jula av ei venninne fra Sandnes, og hun ble helt hekta på hunder, hytte og snø, så nå kommer hun på besøk igjen til Finnmarksløpet. Og jeg så sola i dag! Det var knakende fint :-)

      Slett
  5. Jeg synes faktisk ikke vinteren er den verste årstiden i Finnmark, men for meg som er vokst opp på innlandet på Østlandet, ble de kjipe, kalde somrene og mangelen på vår dråpen som fikk det til å renne over. ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Men i fjor hadde vi en strålende sommer som varte fra midten av mai til slutten av september :-) Men skjønner hva du mener Elin, det kan være rimelig kjipt med 5 grader og neglebitt i juli. Og sommerlua og sommervottan er aldri langt unna.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …