Gå til hovedinnhold

Kaldt i Finnmark



De siste ukene har temperaturen holdt seg stabil rundt minus 20. Og det er kaldt. Jeg har fremdeles ikke sett sola i år - så nå er det 9 uker siden sist. Jeg savner sola, og jeg savner varmen så mye at jeg har bestilt en tur til Playa del Inglès - HELT ALENE, i slutten av mars en gang.

Samtidig liker jeg jo å bo her oppe. Vi ser nordlyset nesten hver kveld vi er ute. Vi kan la hundene springe fritt i skogen om kvelden, og vi har jo strøm som gir lys og varme. Men det er gruelig kaldt. Når øyevippene fryser, og det er helt umulig å gå mot sør fordi vinden blåser imot og den reelle temperaturen er minus 38, og baklengsgåing er det eneste fornuftige, selv om du har ullklær og skuterklær og skinnhua på toppen, da frister det med inneliv og boklesing. Men inneliv og boklesing blir det ikke så mye av. Med seks hunder som trenger å strekke på labban, og som trenger kos og mat og sånn passelig ren hundegård, er det de som må prioriteres. Da er det bare å øke mengden med ull, både under skuterklærne og over ansikt og hender og traske avgårde og håpe at sola snart viser seg her oppe i nord. Jeg har lagt solbrillene mine klar i gangen - håper jeg får bruk for dem i neste uke.

                                Kyra - mammaen til Panda.
                                Panda i farta.
                               Panda har hatt besøk av Malamuten Nanoq - og Panda er raskest, mens
                               Nanoq er sterkest. De er født 3. og 5. juli 2013.

Kommentarer

  1. Huttetu… og jeg som fryser her og synes det e trøttsomt mørkt …i Trondheim. Du gjør jaggu rett i å dra til Playa del Ingles. :) Fine hunder..:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du skal altså ikke klage på være Anita - proppfull av d-vitaminer og gode minner som du er :-)

      Slett
  2. Har sett på tv at dere har det kaldt der i nord, huttetu!
    Flotte hunder du har, de bryr seg ikke mye om kulda ser jeg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, nei hundene bryr seg ikke så lenge de enten kan løpe eller ligge på halm og kose seg i hundehusene sine.

      Slett
  3. OK, da, skjønner at jeg ikke har så mye å klage over rent vinter og temperaturmessig. Jeg blir bare så sur over at det er problematisk å løpe i skogen - ellers er det jo greit. Fint å gå og sånt. Den skinnlua var forresten så fin at du burde vært avbildet på omslaget til Jordmora.
    , og hundene er selvfølgelig vakre.

    SvarSlett
  4. Huttetu, der oppe så det kaldt ut! Men jeg misunner deg! Har kun vært i Finnmark på sommerstid, og har faktisk et sterkt ønske om å komme meg nordover et år på vinteren. Vi har hatt bleike -1 grad her i Stavanger. Ikke noe å skrive hjem om. Jeg reiser nå 3 uker til Canada førstkommende lørdag. Som du forstår ... jeg er et vinter og snø menneske og må ha min dose minusgrader og kulde før jeg blir fornøyd og våren kan innta landet. Fantastiske hunder! Hadde en gordon setter som bare elsket snøen. Tibben min gjorde også det, men han hadde så korte bein - og snøen ballet seg slik i pelsen hans - at det ble litt strevsomt for ham på hytta hvor det faktisk er over meteren med snø på det jevne om vinteren. Forstår du savner sola nå. Det kan bli nok av det meste. Men nordlyset da..vakkert! Forstår behovet for sol og sommer i mars... Alltid kjekt å ha en gulrot der framme :o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tre uker i Canada høres spennende ut, og jeg tror du har bosatt deg på helt gal plass. Finnmark har nok passet mye bedre for deg. Hadde besøk i jula av ei venninne fra Sandnes, og hun ble helt hekta på hunder, hytte og snø, så nå kommer hun på besøk igjen til Finnmarksløpet. Og jeg så sola i dag! Det var knakende fint :-)

      Slett
  5. Jeg synes faktisk ikke vinteren er den verste årstiden i Finnmark, men for meg som er vokst opp på innlandet på Østlandet, ble de kjipe, kalde somrene og mangelen på vår dråpen som fikk det til å renne over. ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Men i fjor hadde vi en strålende sommer som varte fra midten av mai til slutten av september :-) Men skjønner hva du mener Elin, det kan være rimelig kjipt med 5 grader og neglebitt i juli. Og sommerlua og sommervottan er aldri langt unna.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...