Gå til hovedinnhold

John Hart: Det siste barnet – Lydbok, 15 timer og 16 minutt – lest av Haakon Strøm.




Jeg liker John Hart, og hadde store forventninger til denne boka. I begynnelsen var jeg litt skuffet, og fikk skillingvisefornemmelser. Hovedpersonen er en ung gutt som bor sammen med mora. For ett år siden ble tvillingsøsteren borte, og før hun forsvant bodde gutten sammen med mor, far og søster og de var en lykkelig familie. Pappa var snill, mamma var snill, søster var snill, og gutten var snill. Men altså – så forsvinner søster, hun blir dratt inn i en varebil på vei hjem fra skolen. Far skulle ha hentet henne, blir gal av sorg, og to uker etter at jenta er borte, forsvinner også han. Mora og gutten blir kasta ut av det koselige huset deres, og havner i klørne til den rikeste, men slemmeste mannen i hele North Carolina. Han gjør mora til pillemisbruker og rusmisbruker, og altså  - ett år etter er gutten for det meste alene. 

Akk – men så har han en venn som han skulker sammen med, og en dag oppdager gutten spor som kan føre til at søsteren blir funnet – død eller levende. Det blir en helt gruelig spennende historie, og som vanlig med John Harts romaner klarte jeg ikke å gjøre noe annet enn å lytte når jeg først var begynt å høre. Så jeg skjønner de gode anmeldelsene – en 6er fra Bergensavisen og en 5er fra VG. Men ingen slår Daily Mail: En sjelden gang leser man en kriminalroman som gir en lyst til å løpe ut på gata og rope ut hvor god den er. «Det siste barnet» er en slik bok. Den tar strupetak på deg, og slipper aldri taket.»
Etiketter:

Kommentarer

  1. Ingalill.27. januar 2014 kl. 16:17

    Det gleder meg at det har kommet flere Hart på lydbok. Jeg har hørt 3 Harlan Coben i januar, ganske enkelt fordi bibliotekhyllene er kjedelige og utplukkede og jeg ikke har giddet gjøre nok research til å bestille selv. Nå bestiller jeg denne. Til tross for at jeg får pustebesvær av strupetak og vi ikke var enige ang. de 2 forrige Hart vi hørte - (tror det er bare vi som hører på mannen -)

    SvarSlett
  2. Solgunn27. januar 2014 kl. 22:13

    Hvis det bare er vi som hører på John Hart så har de andre gått glipp av mye bra - selv om vi ikke har vært enige om hvilken bok som har vært best.

    SvarSlett
  3. Berit14. februar 2014 kl. 00:49

    Heisann!
    Takk for entusiastisk innlegg! Har akkurat hørt den ferdig, er godt fornøyd og jeg stemmer for at dette er Harts beste!

    SvarSlett
    Svar
    1. Solgunn14. februar 2014 kl. 21:29

      Hei Berit - en til entusiastisk blogger som liker John Hart - HURRA, og takk for hyggelig kommentar, men altså - det er jo Brødrene fra Iron House som er best.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer