Gå til hovedinnhold

Jo Nesbø : Mere blod : Aschehoug, 235 sider


Publisert i Altaposten 2. september 2015



Leiemorder på flukt i sjøsamisk bygd

Mere blod er Nesbøs andre retrokrimbok. Den første, Rød Snø hørte jeg som lydbok, lest inn på engelsk av selveste Patti Smith. Boka i seg selv var ikke så storveis, men å høre Patti Smith hvese og nesten hamre ut teksten var en opplevelse i seg selv. Men for å være helt ærlig, jeg hadde ikke de helt store forhåpningene da jeg startet på Mere blod. Og akkurat derfor var det så fint å bli overrasket, for selv om det på typisk Nesbøsk vis finnes makabre innslag, så er denne boka nesten så mild som en augustbris.

Vi er i Norge i 1977. Vår hovedperson kaller seg Ulf, er dopselger og hyret inn som leiemorder for en superkriminell og ond heroinsmugler som holder til i sentrum av Oslo. Smugleren går under kallenavnet fiskeren.  Ulf har tullet det til for seg. Han har mislyktes i et oppdrag og plutselig er fiskerens andre leiemordere på jakt etter ham. Ulf rømmer så langt bort han kommer, og havner i den lille sjøsamiske bygda Kåsund i Finnmark. Han har lite planer,  men et stort behov for beskyttelse . Han går inn i den åpne kirka, bruker prestekjolen som pledd og legger seg til å sove i alterringen. Neste morgen blir han vekket av den unge gutten Knut og hans mor, den vakre kirketjeneren Lea. Hun er godheten selv, og lar Ulf låne både hytte og rifle. Lea er læstadianer, og gift med en mann som har vært savnet på sjøen noen uker. Knut er en kvikk liten kar, og han blir snart en av Ulfs hjelpere, det samme blir Mattis, en reindriftssame med uante kvaliteter.

Selv om Lea er læstadianer og gift, er hun ikke upåvirket av Ulf og hans sjarm. Det oppstår (oppskriftsmessig) varme følelser mellom Ulf og Lea, kanskje mye basert på hvor snill og omtenksom Ulf er mot Knut.

Ulf er full av fordommer og lite bevandret i nordnorsk kultur og sedvane, og de fleste menneskene han blir kjent med karakteriserer han på en lite hyggelig måte. Jeg syns det virker troverdig at Ulf tenker og oppfører seg slik han gjør. Han er en kriminell dopselger fra  Oslo. Hvor reflektert skal Nesbø gjøre ham? Vi er tross alt i 1977 og da var det kanskje ikke alle finnmarkingene som var stolt over opphav og identitet.

Alta – miniatyrutgaven av Los Angeles

 Jeg syns også vi skal tilgi Ulf at han ikke visste at Alta ikke fikk bystatus før i 2000. Alta er nevnt en del ganger i teksten, og her er et eksempel:

”Vi var – i alle fall i navnet – i en by. Og da det dukka opp veikryss, butikker, skoler og offentlige bygninger pynta med byvåpenet, en hvit spydspiss, viste det seg at byen hadde ikke bare ett sentrum, men tre. Hvert sentrum var riktignok som et veldig lite tettsted, men like fullt: Hvem skulle trodd at Alta var et Los Angeles i miniatyr? ”

Dette er en kriminalbok, så litt gørr og blod er det her, men jeg er imponert over hvor tilgjengelig denne teksten er, og hvor ekstremt lettlest den er. Plottet er ikke all verden, men det er noe med utførelsen som gir en letthet i språket som nesten ingen andre forfattere har. I mange miljøer er det å lese Jo Nesbø en markør for dårlig smak. Jeg tenker at det får være måte på snobberi og er fornøyd med at jeg brukte noen timer på denne underholdningsromanen.


Terningkast 5

Kommentarer

  1. Veldig gøy å lese omtalen din, og som deg likte jeg boken nok til å gi den en 5`er. Mye blod og gørr var det jo ikke, det eneste jeg rynket på nesen av var reinkadaveret som reddet Ulf fra den sikre død :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Måtte inn og lese din også - morsomt når vi er enige. Leser aldri anmeldelser før jeg selv har skrevet min egen, og det er jo ikke alltid vi er enige om bøker. Det med reinkadaveret var ekkelt - enig med deg der også!

      Slett
  2. Ikke snobberi for min del, men jeg foretrekker faktisk ganske mange flere andre krimforfattere fremfor Nesbø. Jeg var nemlig aldri spesielt glad i HH, og jeg har lest min fair share av Hole-serien til å kunne si det. Jeg er imidlertid nysgjerrig på begge Blod-bøkene. Det er nemlig ikke Nesbø jeg ikke liker, men protagonisten hans.. At både du og Tine har gitt boka høy score gjør nok at den har klatret kraftig opp på leselista. Ei av de to skal ihvertfall leses i høst. Hvilken vil du anbefale? Den første, eller denne?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har bare lest den første HH, men jeg likte Hodejegerne - og det var heller ikke snobberi fra min del. Jeg er bare ikke så veldig begeistret for krim. Men skal du lese denne serien syns jeg du skal begynne med den første boka fordi noen av personene fra første bok går igjen i andre. Dessuten går det på et jessunavn med ditt lesetempo.

      Slett
  3. Jeg kan bare skrive under på det dere sier om boka. Skrev vel stort sett det samme i min omtale. Til Marianne vil jeg anbefale å lese Blod på snø først. Uten at de direkte henger sammen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg også - både når det gjelder bok og når det gjelder rådet til Marianne.

      Slett
  4. Javel da, da må man til pers - det får bli eBokBib denne gangen. Patti Smiths lesing av den første sendte meg rett i krimdvale.

    SvarSlett
    Svar
    1. Krimdvale er jo ikke det verste, men denne er bedre enn førsteboka og så er det jo en ekstra bonus at vi er i Finnmark. Syns jeg. Alltid.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …