Gå til hovedinnhold

Jo Nesbø : Mere blod : Aschehoug, 235 sider


Publisert i Altaposten 2. september 2015



Leiemorder på flukt i sjøsamisk bygd

Mere blod er Nesbøs andre retrokrimbok. Den første, Rød Snø hørte jeg som lydbok, lest inn på engelsk av selveste Patti Smith. Boka i seg selv var ikke så storveis, men å høre Patti Smith hvese og nesten hamre ut teksten var en opplevelse i seg selv. Men for å være helt ærlig, jeg hadde ikke de helt store forhåpningene da jeg startet på Mere blod. Og akkurat derfor var det så fint å bli overrasket, for selv om det på typisk Nesbøsk vis finnes makabre innslag, så er denne boka nesten så mild som en augustbris.

Vi er i Norge i 1977. Vår hovedperson kaller seg Ulf, er dopselger og hyret inn som leiemorder for en superkriminell og ond heroinsmugler som holder til i sentrum av Oslo. Smugleren går under kallenavnet fiskeren.  Ulf har tullet det til for seg. Han har mislyktes i et oppdrag og plutselig er fiskerens andre leiemordere på jakt etter ham. Ulf rømmer så langt bort han kommer, og havner i den lille sjøsamiske bygda Kåsund i Finnmark. Han har lite planer,  men et stort behov for beskyttelse . Han går inn i den åpne kirka, bruker prestekjolen som pledd og legger seg til å sove i alterringen. Neste morgen blir han vekket av den unge gutten Knut og hans mor, den vakre kirketjeneren Lea. Hun er godheten selv, og lar Ulf låne både hytte og rifle. Lea er læstadianer, og gift med en mann som har vært savnet på sjøen noen uker. Knut er en kvikk liten kar, og han blir snart en av Ulfs hjelpere, det samme blir Mattis, en reindriftssame med uante kvaliteter.

Selv om Lea er læstadianer og gift, er hun ikke upåvirket av Ulf og hans sjarm. Det oppstår (oppskriftsmessig) varme følelser mellom Ulf og Lea, kanskje mye basert på hvor snill og omtenksom Ulf er mot Knut.

Ulf er full av fordommer og lite bevandret i nordnorsk kultur og sedvane, og de fleste menneskene han blir kjent med karakteriserer han på en lite hyggelig måte. Jeg syns det virker troverdig at Ulf tenker og oppfører seg slik han gjør. Han er en kriminell dopselger fra  Oslo. Hvor reflektert skal Nesbø gjøre ham? Vi er tross alt i 1977 og da var det kanskje ikke alle finnmarkingene som var stolt over opphav og identitet.

Alta – miniatyrutgaven av Los Angeles

 Jeg syns også vi skal tilgi Ulf at han ikke visste at Alta ikke fikk bystatus før i 2000. Alta er nevnt en del ganger i teksten, og her er et eksempel:

”Vi var – i alle fall i navnet – i en by. Og da det dukka opp veikryss, butikker, skoler og offentlige bygninger pynta med byvåpenet, en hvit spydspiss, viste det seg at byen hadde ikke bare ett sentrum, men tre. Hvert sentrum var riktignok som et veldig lite tettsted, men like fullt: Hvem skulle trodd at Alta var et Los Angeles i miniatyr? ”

Dette er en kriminalbok, så litt gørr og blod er det her, men jeg er imponert over hvor tilgjengelig denne teksten er, og hvor ekstremt lettlest den er. Plottet er ikke all verden, men det er noe med utførelsen som gir en letthet i språket som nesten ingen andre forfattere har. I mange miljøer er det å lese Jo Nesbø en markør for dårlig smak. Jeg tenker at det får være måte på snobberi og er fornøyd med at jeg brukte noen timer på denne underholdningsromanen.


Terningkast 5

Kommentarer

  1. Veldig gøy å lese omtalen din, og som deg likte jeg boken nok til å gi den en 5`er. Mye blod og gørr var det jo ikke, det eneste jeg rynket på nesen av var reinkadaveret som reddet Ulf fra den sikre død :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Måtte inn og lese din også - morsomt når vi er enige. Leser aldri anmeldelser før jeg selv har skrevet min egen, og det er jo ikke alltid vi er enige om bøker. Det med reinkadaveret var ekkelt - enig med deg der også!

      Slett
  2. Ikke snobberi for min del, men jeg foretrekker faktisk ganske mange flere andre krimforfattere fremfor Nesbø. Jeg var nemlig aldri spesielt glad i HH, og jeg har lest min fair share av Hole-serien til å kunne si det. Jeg er imidlertid nysgjerrig på begge Blod-bøkene. Det er nemlig ikke Nesbø jeg ikke liker, men protagonisten hans.. At både du og Tine har gitt boka høy score gjør nok at den har klatret kraftig opp på leselista. Ei av de to skal ihvertfall leses i høst. Hvilken vil du anbefale? Den første, eller denne?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har bare lest den første HH, men jeg likte Hodejegerne - og det var heller ikke snobberi fra min del. Jeg er bare ikke så veldig begeistret for krim. Men skal du lese denne serien syns jeg du skal begynne med den første boka fordi noen av personene fra første bok går igjen i andre. Dessuten går det på et jessunavn med ditt lesetempo.

      Slett
  3. Jeg kan bare skrive under på det dere sier om boka. Skrev vel stort sett det samme i min omtale. Til Marianne vil jeg anbefale å lese Blod på snø først. Uten at de direkte henger sammen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg også - både når det gjelder bok og når det gjelder rådet til Marianne.

      Slett
  4. Javel da, da må man til pers - det får bli eBokBib denne gangen. Patti Smiths lesing av den første sendte meg rett i krimdvale.

    SvarSlett
    Svar
    1. Krimdvale er jo ikke det verste, men denne er bedre enn førsteboka og så er det jo en ekstra bonus at vi er i Finnmark. Syns jeg. Alltid.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam