Publisert i Altaposten 5. mai 2017
Sjelløst
Det var en stormfull høstdag i 1917 at Linnea Lindeman som bodde ved Gamlakarleby i Finland fikk et varsel fra himmelen. I varselet fikk den godt voksne kvinnen, som var både jordmor, fisker og spåkone, vite at hun skulle ta imot et friskt guttebarn 8. januar 1918, og at denne gutten skulle få leve helt til sommeren 1990. Hennes gode venninne Hanna var gravid med sitt sjette barn og nedkomsten var ventet i begynnelsen av januar. Hanna fikk derfor beskjed om at hun kom til å få en sønn som hun ikke trengte å være bekymret for, han kom til å klare seg bra uansett hva som skjedde med ham.
Spådommen slo til, og 8. januar 1918 kom Antti Kokkoluoto til verden. Han fikk tidlig vite om spådommen og utfordret derfor skjebnen gang på gang. Han deltok i både Vinterkrigen og den andre verdenskrig med stor frimodighet og hadde et rikt og innholdsrikt liv frem til datoen for det som Linnea hadde spådd skulle bli hans siste dag på jorda. Det ble forberedt en stor fest for venner og familien. Antti ønsket å gå ut av tiden med brask og bram – ingen skulle kunne glemme hans dødsdag. Men hvor god spåkone var egentlig den gamle jordmora/fiskeren/spåkona? Dør Antti på den dagen hun forutså?
Beskrivelser uten følelser
Originalversjonen på finsk kom i 2006, og ble sluppet i år, noen uker før den gamle ringrevens 75 års dag 20. april. Selv om Paasilinna bruker mange av de samme elementene i denne boka som i de andre bøkene han har skrevet (mye alkohol, den finske landsbygda, militæret, våpen og sterke kvinner), mangler karakterene personlighet. Historien består av beskrivelser uten følelser slik dette eksemplet som beskriver siste del av andre verdsenskrig:
”Frontlinjene mellom Finland og Sovjet lå fast i flere år. Den nordlige fronten under andre verdenskrig var låst i en langvarig stillingskrig. Sersjant Antti Kokkoluoto levde i skyttergraver i disse vintrene og somrene, og det gjorde også de andre finske soldatene. Han deltok gjerne i skytekonkurranser som ble organisert nå og da. Treffsikker som han var, klarte han seg godt og fikk mange priser. Som divisjonenes skytterkonge fikk han hjemlov som premie. Han dro hjem til Yxpila mange ganger, og under krigen fikk han ett barn til. Det var en glad liten gutt.”
Dette er beskrivelser uten engasjement og uten følelser! Og slik er det meste av denne boka, det finnes nesten ikke scener som er skrevet ut, og veldig få replikker. Humoren som vanligvis gjennomsyrer hver eneste bok fra Paasilinnas hånd er helt fraværende, og hadde humoren blitt byttet ut med alvor eller melankoli hadde det vært greit, men her er humoren tatt bort, og erstattet med hulhet. Men boka er ikke uleselig - her finnes fremdeles noen elementer av Paasilinnsk oppfinnsomhet og djervhet, men jeg konkluderer likevel med at Paasilinna har levert adskillig bedre bøker tidligere.
Terningkast 3
Testing one two. Ville bare si at jeg ikke leser Paasillnna lenger, etter å ha lest en haug for noen år siden. Ble lei. Og ser ikke ut til at jeg skal bli u-lei. Veldig staselig her inne nå forresten. Som om jeg har oppdaget en ny favorittblogger og plutselig må lese alt...
SvarSlettGlad du testet, og at du fikk det til. Takk for staskommentar - det trengtes en liten oppgradering.
SvarSlettÅh!? Jeg som har sett fram til denne. Ikke lest meg lei på Paasilinna ennå, men har flere gamle å ta av i hyllene. Da tror jeg denne får ligge litt. Har den på ebok, så der ligger den trygt i flytteprosessen. Takk for .. utips? :-)
SvarSlettHar ikke lest andre anmeldelser, og det kan hende jeg har lest meg lei på han, og at det var derfor jeg ikke helt klarte å like denne, men jeg tror at boka er dårligere enn mange av de andre bøkene hans - og værsågod for det nye begrepet utips :)
Slett