Gå til hovedinnhold

Alfred Nilsen: Det begynte i Bukta-fjæra. Erindringer 1932-1964 : Haldde - 216 sider

Publisert i Altaposten 22. november 2017



Spinnville guttunger og en frimodig geitebukk
De fleste voksne altaværinger kjenner til Alfred Nilsen. Han har blant annet vært leder av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, leder i skigruppa i Alta IF og han har vært aktiv i kommunepolitikken. I denne boka er det lagt mest vekt på oppvekst og ungdomsår, og boka slutter rundt det tidsrommet Alfred Nilsen og kona begynte å bygge opp en familiebedrift på sentrum.

Erindringsboka er kronologisk bygget opp og starter med en dramatisk historie om et brudefølge som druknet i Bossekop i 1844. Leserne blir kjent med familiebakgrunnen hans, før de gode historiene fra oppveksten i Bukta blir presentert. Alfred Nilsen skriver med en varm og lun tone som gjør at kjærligheten til både Bukta, Alta, venner og familie skinner gjennom.

Han vokste opp i Bukta med storfamilien rundt seg og med fire sterke besteforeldre, blant annet farfaren som kunne stått modell for Jens von Bustenskjold og bestefar Ole «som var så kjent på fjorden, at når han satte lina lå den oppe på steinene og anglene hang utenfor».

Spinnville guttunger

Det var et under at det gikk bra med Alfred og de andre guttene i Bukta. Det virket som de var mer ville enn de var tamme. De utsatte seg selv for farlige situasjoner ganske ofte. Som den gang de brukte et to meter langt emaljert reklameskilt for tobakk som akebrett. Guttene fløy over riksvei 50, over brøytekanten og ut på det islagte havet. De prøvde å stoppe, men klarte det ikke. Da farten ble lav nok gikk ungene gjennom isen. De tok opptelling og oppdaget at de manglet Per, den minste. Heldigvis klarte de andre å få han opp av havet og på land.



Han beskriver også det vanlige dagliglivet slik det var både før, under og etter krigen slik som den lille fortellingen om Finnkristina som hadde et lite privat apotek i Bukta. Hun lagde medisin mot hoste, sår som ikke ville gro, dårlig mage og hodepine. Ofte byttet pasientene til seg medisiner mot matvarer slik som egg, potet, kjøtt og fisk. Den lille historien om geitebukken til familien Bang som frimodig gikk inn i bestestua på Bullgården og spiste opp plantene før han la seg godt til rette på plysjsofaen er også ganske fornøyelig.

Vi får lese om hvordan evakueringen opplevdes for den unge gutten, hvordan reisen fram til Nesna der familien hans oppholdt seg i 18 måneder var , og hvordan det 18 måneder lange oppholdet der fortonte seg. Sommeren 1946 kom familien hjem til Alta.



Aktiv og engasjert

Alfred hadde mange jern i ilden, og viljen til å overvinne det meste var alltid til stede. Her et eksempel fra når han og en kompis hadde vært på fest i Kvenvik og ikke rakk transporten hjem. De hadde kledd seg til fest, med dress og silkeskjerf i halsen, men ikke noe mer. De fikk stoppet brøytebilen, og ble plassert bak i kassen: «Vi var glade da han stanset i Bossekopkrysset og satte oss av. Det er nesten umulig å beskrive hvor tettpakket vi var av snø. Jeg anbefaler derfor ingen å sitte i kassen på en brøytebil som er ute på jobb. Men det nyttet ikke å stå der og synes synd på seg sjøl. Så da vi hadde fått av oss så mye snø at vi kjente hverandre igjen, var det bare å begynne på spaserturen til Bukta.»


Han jobbet i en lengre periode i steinberget og slitet og strevet om vinteren er veldig godt beskrevet. Det er som man kjenner neglesprett og gjennomfrosne føtter.


Dette er en bok det har vært en ren fornøyelse å lese. Den lune humoren Alfred Nilsen bruker når han forteller fungerer veldig godt, og boka er godt gjennomarbeidet på alle måter. Det er en del bilder i boka, og bildene illustrerer ofte teksten. Her er så få skrivefeil at de kan telles på en hånd og helhetsinntrykket er svært godt. Jeg har hørt rykter om at det muligens ligger en oppfølger og venter en gang i fremtiden og jeg gleder meg allerede!
Terningkast 5

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

E L James : Fifty shades – Fanget, Gyldendal, 555 sider

Moderne legeroman - Publisert i Altaposten 2 4. september 2012 Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk. Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka. Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes. Boka handler om den tjueto år gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian. Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som...

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...