Publisert i Altaposten 22. november 2017
Spinnville guttunger og en frimodig geitebukk
De fleste voksne altaværinger kjenner til Alfred
Nilsen. Han har blant annet vært leder av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget,
leder i skigruppa i Alta IF og han har vært aktiv i kommunepolitikken. I denne boka
er det lagt mest vekt på oppvekst og ungdomsår, og boka slutter rundt det
tidsrommet Alfred Nilsen og kona begynte å bygge opp en familiebedrift på
sentrum.
Erindringsboka er kronologisk bygget opp og starter
med en dramatisk historie om et brudefølge som druknet i Bossekop i 1844.
Leserne blir kjent med familiebakgrunnen hans, før de gode historiene fra
oppveksten i Bukta blir presentert. Alfred Nilsen skriver med en varm og lun tone
som gjør at kjærligheten til både Bukta, Alta, venner og familie skinner gjennom.
Han vokste opp i Bukta med storfamilien rundt seg og
med fire sterke besteforeldre, blant annet farfaren som kunne stått modell for
Jens von Bustenskjold og bestefar Ole «som var så kjent på fjorden, at når han
satte lina lå den oppe på steinene og anglene hang utenfor».
Spinnville guttunger
Det var et under at det gikk bra med Alfred og de
andre guttene i Bukta. Det virket som de var mer ville enn de var tamme. De
utsatte seg selv for farlige situasjoner ganske ofte. Som den gang de brukte et
to meter langt emaljert reklameskilt for tobakk som akebrett. Guttene fløy over
riksvei 50, over brøytekanten og ut på det islagte havet. De prøvde å stoppe,
men klarte det ikke. Da farten ble lav nok gikk ungene gjennom isen. De tok
opptelling og oppdaget at de manglet Per, den minste. Heldigvis klarte de andre
å få han opp av havet og på land.
Han beskriver også det vanlige dagliglivet slik det
var både før, under og etter krigen slik som den lille fortellingen om
Finnkristina som hadde et lite privat apotek i Bukta. Hun lagde medisin mot
hoste, sår som ikke ville gro, dårlig mage og hodepine. Ofte byttet pasientene
til seg medisiner mot matvarer slik som egg, potet, kjøtt og fisk. Den lille
historien om geitebukken til familien Bang som frimodig gikk inn i bestestua på
Bullgården og spiste opp plantene før han la seg godt til rette på plysjsofaen
er også ganske fornøyelig.
Vi får lese om hvordan evakueringen
opplevdes for den unge gutten, hvordan reisen fram til Nesna der familien hans
oppholdt seg i 18 måneder var , og hvordan det 18 måneder lange oppholdet der
fortonte seg. Sommeren 1946 kom familien hjem til Alta.
Aktiv og engasjert
Alfred hadde mange jern i
ilden, og viljen til å overvinne det meste var alltid til stede. Her et
eksempel fra når han og en kompis hadde vært på fest i Kvenvik og ikke rakk
transporten hjem. De hadde kledd seg til fest, med dress og silkeskjerf i
halsen, men ikke noe mer. De fikk stoppet brøytebilen, og ble plassert bak i
kassen: «Vi var glade da han stanset i Bossekopkrysset og satte oss av. Det er
nesten umulig å beskrive hvor tettpakket vi var av snø. Jeg anbefaler derfor
ingen å sitte i kassen på en brøytebil som er ute på jobb. Men det nyttet ikke
å stå der og synes synd på seg sjøl. Så da vi hadde fått av oss så mye snø at
vi kjente hverandre igjen, var det bare å begynne på spaserturen til Bukta.»
Dette er en bok det har
vært en ren fornøyelse å lese. Den lune humoren Alfred Nilsen bruker når han
forteller fungerer veldig godt, og boka er godt gjennomarbeidet på alle måter. Det
er en del bilder i boka, og bildene illustrerer ofte teksten. Her er så få
skrivefeil at de kan telles på en hånd og helhetsinntrykket er svært godt. Jeg
har hørt rykter om at det muligens ligger en oppfølger og venter en gang i
fremtiden og jeg gleder meg allerede!
Terningkast 5
Kommentarer
Legg inn en kommentar