Gå til hovedinnhold

Alfred Nilsen: Det begynte i Bukta-fjæra. Erindringer 1932-1964 : Haldde - 216 sider

Publisert i Altaposten 22. november 2017



Spinnville guttunger og en frimodig geitebukk
De fleste voksne altaværinger kjenner til Alfred Nilsen. Han har blant annet vært leder av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, leder i skigruppa i Alta IF og han har vært aktiv i kommunepolitikken. I denne boka er det lagt mest vekt på oppvekst og ungdomsår, og boka slutter rundt det tidsrommet Alfred Nilsen og kona begynte å bygge opp en familiebedrift på sentrum.

Erindringsboka er kronologisk bygget opp og starter med en dramatisk historie om et brudefølge som druknet i Bossekop i 1844. Leserne blir kjent med familiebakgrunnen hans, før de gode historiene fra oppveksten i Bukta blir presentert. Alfred Nilsen skriver med en varm og lun tone som gjør at kjærligheten til både Bukta, Alta, venner og familie skinner gjennom.

Han vokste opp i Bukta med storfamilien rundt seg og med fire sterke besteforeldre, blant annet farfaren som kunne stått modell for Jens von Bustenskjold og bestefar Ole «som var så kjent på fjorden, at når han satte lina lå den oppe på steinene og anglene hang utenfor».

Spinnville guttunger

Det var et under at det gikk bra med Alfred og de andre guttene i Bukta. Det virket som de var mer ville enn de var tamme. De utsatte seg selv for farlige situasjoner ganske ofte. Som den gang de brukte et to meter langt emaljert reklameskilt for tobakk som akebrett. Guttene fløy over riksvei 50, over brøytekanten og ut på det islagte havet. De prøvde å stoppe, men klarte det ikke. Da farten ble lav nok gikk ungene gjennom isen. De tok opptelling og oppdaget at de manglet Per, den minste. Heldigvis klarte de andre å få han opp av havet og på land.



Han beskriver også det vanlige dagliglivet slik det var både før, under og etter krigen slik som den lille fortellingen om Finnkristina som hadde et lite privat apotek i Bukta. Hun lagde medisin mot hoste, sår som ikke ville gro, dårlig mage og hodepine. Ofte byttet pasientene til seg medisiner mot matvarer slik som egg, potet, kjøtt og fisk. Den lille historien om geitebukken til familien Bang som frimodig gikk inn i bestestua på Bullgården og spiste opp plantene før han la seg godt til rette på plysjsofaen er også ganske fornøyelig.

Vi får lese om hvordan evakueringen opplevdes for den unge gutten, hvordan reisen fram til Nesna der familien hans oppholdt seg i 18 måneder var , og hvordan det 18 måneder lange oppholdet der fortonte seg. Sommeren 1946 kom familien hjem til Alta.



Aktiv og engasjert

Alfred hadde mange jern i ilden, og viljen til å overvinne det meste var alltid til stede. Her et eksempel fra når han og en kompis hadde vært på fest i Kvenvik og ikke rakk transporten hjem. De hadde kledd seg til fest, med dress og silkeskjerf i halsen, men ikke noe mer. De fikk stoppet brøytebilen, og ble plassert bak i kassen: «Vi var glade da han stanset i Bossekopkrysset og satte oss av. Det er nesten umulig å beskrive hvor tettpakket vi var av snø. Jeg anbefaler derfor ingen å sitte i kassen på en brøytebil som er ute på jobb. Men det nyttet ikke å stå der og synes synd på seg sjøl. Så da vi hadde fått av oss så mye snø at vi kjente hverandre igjen, var det bare å begynne på spaserturen til Bukta.»


Han jobbet i en lengre periode i steinberget og slitet og strevet om vinteren er veldig godt beskrevet. Det er som man kjenner neglesprett og gjennomfrosne føtter.


Dette er en bok det har vært en ren fornøyelse å lese. Den lune humoren Alfred Nilsen bruker når han forteller fungerer veldig godt, og boka er godt gjennomarbeidet på alle måter. Det er en del bilder i boka, og bildene illustrerer ofte teksten. Her er så få skrivefeil at de kan telles på en hånd og helhetsinntrykket er svært godt. Jeg har hørt rykter om at det muligens ligger en oppfølger og venter en gang i fremtiden og jeg gleder meg allerede!
Terningkast 5

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…