Gå til hovedinnhold

Jon Rønningen : Hode i klemme – Om å seire og å gå til grunne : Kagge : 224 sider

Publisert i Altaposten 8. november 2017 



Heftige tak

Da Jon Rønningen tok OL-gull  i Seoul i 1988 satt jeg hjemme i Alta og heiet entusiastisk. Brytebrødrene med besteforeldre i Finnmark hadde jeg allerede fulgt i noen år, og jeg var superfan av storebror Jon.  Jeg husker spenningen og den enorme prestasjonen som Jon i kamp etter kamp viste når han i de siste sekundene klarte å få motstanderen ned på matta.

Dette er ikke boka du finner frem hvis du er interessert i språklige finesser eller de helt spesielle setningsstrukturene. Men her får du Jon Rønningens ærlige historie servert kronologisk i seksti korte kapitler. Det starter dramatisk med en episode på motorveien ved Tusenfryd der en deprimert og dopet Jon Rønningen kjører i grøfta. Etterpå, i baksetet på politibilen er hans eneste ønske å dø. Men hvordan havnet helten fra Seoul 1988 og Barcelona 1992 opp i baksetet på en politibil? De neste kapitlene gir oss noe av svaret på det.

Brødrene Jon og Lars Rønningen vokste opp på Ammerud i Oslo. Moren var fra Finnmark, mens faren var oppvokst i Gudbrandsdalen. Slik beskriver Jon faren:

”Den som vil forsøke å danne seg et bilde av ham, kan begynne med å se for seg ti knallharde idrettsfedre som gjør alt for å drive fram ungene sine. Rør disse ti karene sammen i en gryte, og tilsett noen rause deler Finn Aamodt og et par klyper Gjert Ingebrigtsen, faren til Ingebrigtsen-brødrene. Dette burde bli et temmelig skarpt brygg av steintøffe og ambisiøse fedre. Problemet er bare at denne kruttsterke blandingen ikke engang når fatter´n til livet. Faren min stiller i en helt egen divisjon.”

Faren til Jon og Lars var beintøff mot sønnene sine. De måtte springe milevis, de løftet tyngre enn alle andre, og de måtte trene mot hverandre – hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen. Hvis guttene ikke fulgte ordre, fikk de juling. Guttene hans skulle være sterkest og de skulle kunne slå tilbake hvis noen mobbet dem for høyden deres. Faren var stolt når Jon kom hjem og fortalte om gutter han hadde slått ned. I etterkant ser Jon at han ikke har tålt behandlingen faren ga ham, samtidig føler han takknemlighet. Han ville aldri ha klart idrettsbragdene han utførte heller – hvis ikke faren hadde presset ham så hardt.

You ´ll Never Walk Alone

Lillebror Lars har vært den viktigste personen i livet til Jon, det er noe han ofte trekker frem. Men også foreldrene, de forskjellige trenerne, de fem sønnene, og ekskjærestene har vært og er viktig for han. Han digger Liverpool og drømmer om å ta med seg hele familien på hjemmekamp, men ødelagt økonomi og dårlig fysisk og psykisk helse gjør at drømmen ikke har latt seg gjennomføre.

De siste årene har Jon var innlagt på den ene psykiatriske institusjonen etter den andre. Han har misbrukt sterke medisiner og vært suicidal. Utrolig nok var det først etter at han flyttet til Mehamn at han ble skikkelig utredet og fikk behandling.

Modig bok

Det er, naturlig nok, mye stoff fra brytemiljøet i denne biografien. Det er fortellinger om treningsteknikker, om ulike grep og hva som funker best på forskjellig type brytere. Og selv om jeg egentlig ikke bryr meg så mye om selve brytesporten, så har jeg alltid hatt sans for Jon Rønningen og derfor var det både interessant og fint å lese denne ærlige biografien. Boka er skrevet sammen med Runar Heggen og er illustrert med bilder fra tidlig barndom og frem til i dag.

Terningkast 4

Kommentarer

  1. Satte nesten kaffen i halsen da jeg så du hadde lest biografi, synd bare at han ikke var forspist eller skjeggete, da kunne du ha sneket han inn Mett eller Hårete kateogriene (biosirkel).

    Har faktisk vurdert å lese denne. Så en doku om amerikanske eks-idrettsstjerner for en tid tilbake, om hvordan mange liv falt i grus da de sluttet/ble skadet/mistet form og ser for meg at dette er en variasjon. I Amerika var det kun de som hadde ressursterke hjem, utdannelser eller andre talenter som klarte seg, dessverre ble mange headhuntet før de rakk å skaffe seg overnevnte. (først og fremst div.ballspill det var snakk om, ghettopicked). Har aldri tenkt på at han var nordlending -))

    SvarSlett
    Svar
    1. Men du vet at jeg ikke driver med biosirkel - så jeg hadde ikke sjekka kategoriene, men han var jo både litt mett og litt hårete så jeg kunne ha putta han inn. Eller? Tenk at du ikke visste at han egentlig var finnmarking? Kanskje ikke helt finnmarking - men 50 prosent var godt nok for meg og mine venninner, jeg var ikke den eneste som var særdeles begeistret for storebror Rønningen. Ja, dette er en slags variasjon i forhold til dokusåpen din, men her tror jeg at det ville vært vanskelig for Jon Rønningen uansett om han ikke hadde fått flere OL - gull - fordi opplevelsene i barndommen var rimelig tøffe.

      Slett
  2. Fulgte også med på brødrene Rønningen på matta, men det var Stein Rønning som tok kaka for min del. Vår første og eneste verdensmester i karate, fra Tau (Strand kommune) og far til min datters venninne. Det var noe med disse beintøffe gutta på 80-tallet :-) Kjekt å lese omtalen av bio'en. Den blir nok ikke lest i sin helhet av meg, men kjekt å mimres. Leste selv en slags selvbio av Franz Kafka igår. Han var heller ikke forspist eller skjeggete dessverre, glattbarbert og spe på alle sine bilder... jaja. En slags bio var det lell :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kafka og Stein Rønning - her kommer betroelsene som perler på en snor. Ja, det er litt kjekt å minnes - og nå springer du rundt i sola og samler skritt :)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…